Mitt personlige møte med barnevernet i Sandefjord fredag 9 februar 2018

Noen timer etter at jeg hadde ankommet Tønsberg, hos Adrianne, dro vi på møte hos barnevernstjenesten i Sandefjord.

Jeg var temmelig klar på hva jeg ville si der. Jeg ville blant annet ta opp det de har gjort mot meg personlig i denne saken. Min mentale helse, omsorgssvikt overfor egne barn, og hvorvidt jeg ikke er stabil nok til å tilbringe tid sammen med mitt barnebarn alene.

Vi var ikke før kommet inn døra, før vi så og si ble angrepet rett i strupen.

For det første nektet saksbehandler på at hun hadde skrevet noe om meg i deres papirer overhodet. Jeg fant frem dokumentene fra min telefon, og hun leste. Hun hevdet at hun ikke hadde sagt noe om min helse i det hele tatt. Dette var noe Adrianne hadde sagt.

Vel, sa jeg, det er skrevet av deg.

Hun sto fast på at hun ikke hadde skrevet noe om min helse. Selv om det sto der svart på hvitt, og at hun akkurat hadde lest det.

Jeg fortalte henne igjen at Adrianne ikke kunne ha gjort det, ettersom hun vet at jeg ikke har noen diagnoser, og at jeg faktisk er i full jobb, og at det dermed ikke er mulig at jeg aldri er utenfor døren.

Jeg fikk ganske enkelt beskjed fra saksbehandler ; Du kan velge om du vil stole på meg eller din datter!

Det er faktisk mange som er i full jobb selv om de har alle slags diagnoser, sa hun.

Saksbehandler mente seg altså uskyldig, selv om det sto i saksmappen.

Igjen lurte hun på hvor det sto. Du har nettopp lest det i dokumentene jeg viste deg, svarte jeg….

Hun ga seg ikke med dette, og satte frem flere løgner. Hun fikk seg til å si at Adrianne selv tidligere hadde sagt at hun faktisk var bekymret for min omsorg overfor sine brødre, som jeg har full omsorg for. 

Dette er også blank løgn.

Jeg forsøkte gang på gang å fortelle henne at jeg hadde barnevernet hjemme i min egen kommune på min side, at de aldri har mistenkt meg for omsorgssvikt overfor mine barn. Jeg har jo hatt, og har fremdeles et veldig godt samarbeid med dem, da jeg får avlasting til min minste sønn via dem. Så her er mer enn en person i kommunen min som faktisk kan gå god for meg.

Ingenting av dette ville denne saksbehandleren høre på. Hun sa at det hele var min tolkning, min oppfatning av saken. Ikke slik det i realiteten var. 

Hvordan kan hun være så skråsikker på dette, når hun ikke engang vil ta en telefon for å få min påstand bekreftet?

Hun hadde overhodet ingen tiltro til meg. Ingen ting av det jeg sa var verdt å høre på. Jeg ble avbrutt hele tiden. Akkurat slik Adrianne har opplevd hvert eneste møte med denne personen.

Slik jeg ser det, etter å ha opplevd denne etaten i levende livet, så ser jeg at de er fullt i stand til å bryte folk ned psykisk.

Det er egentlig ubegripelig at ikke Adrianne ligger i sengen i fosterstilling hele dagen. Det kreves ryggrad for å klare å holde seg oppe i møte med denne etaten.

Så ble det snakk om november 2017, da jeg skulle i dåp til mitt barnebarn.

Den fredagen var Adrianne på møte, og fikk beskjed av denne saksbehandleren om at jeg ikke fikk møte mitt barnebarn alene, på grunn av min psykiske helse.

Dette hevdet nå saksbehandler var blank løgn, at hun aldri hadde sagt noe slik. Adrianne ringte meg rett etter møtet i bv sine lokaler, da hun sto i gangen der.

Jeg ble mer og mer fascinert der jeg satt. Var dette virkelig mulig? Å få løgner servert rett i ansiktet av en person i tjeneste ved en offentlig etat?

Videre forsøkte jeg å fortelle hva jeg syns om det de gjør mot Adrianne og hennes sønn. At de ikke bidrar til å trygge en familie, men heller bidrar til å splitte, skape konflikter, og at de gjør det meste som står i deres makt for å skjerme Liam så mye som mulig fra sin mor.

Her var saksbehandler overhodet ikke enig.

Hun sto imidlertid fast på at gutten er redd sin mor, og at hun ikke kan gi ham en stabil tilværelse. Og at besøk med overnatting faktisk kan være skadelig for ham.

Hun påpekte at det er mange som er bekymret for guttens samvær med mor, selv om det ikke foreligger noe konkret å ta Adrianne på. Det har ikke vært rus av noe slag inne i bildet, ikke vold, barnet er ikke ignorert på noe måte. Det er ivaretatt på beste måte.

Jeg forsøkte å fortelle at dette ikke stemte, at flere enn meg hadde sett det stikk motsatte.

Da spurte hun meg hvor mange års utdannelse jeg hadde innenfor dette, ettersom jeg kunne påstå at gutten på ingen måte er redd sin mor, at hun tar seg godt av sønnen. Hun selv hadde 6 års utdannelse, sa hun. Dette hadde hun tidligere gjort et stort nummer utav, at hun var svært høyt utdannet. 

Nei, sa jeg, jeg har ikke utdannelse innenfor dette, men jeg har vært mor i 20 år.

Så sier hun; så du sier at din datter gjør en dårlig jobb som mor?

Her trodde jeg at jeg skulle falle av stolen! Hvor fikk hun dette fra? Jeg hadde ikke sagt noe som helst som pekte i den retningen.

Vedkommende motsa dessuten seg selv hele tiden. Dette er det flere som har lagt merke til mange ganger.

Hun var frekk, utidig og ufin. Hun oppførte seg på  ingen måte som en proff. Dette er desidert det verste jeg har vært borti innen offentlig etat.

Adrianne  har fortalt om det mange ganger, men nå fikk jeg faktisk se selv.

Ikke noe av det jeg og Adrianne sa hadde noen som helst betydning. Hun fikk oss til å fremstå som idioter på lavest mulig nivå. Det var som å snakke til en vegg.

Barnevernet i Sandefjord har forøvrig også fått fylkesmannen i Vestfold til å ikke gjøre noe med klagen som Adrianne sendte dit 18 januar i år. Saken ble henlagt.

Det er soleklart at her må det kraftig lut til for å ordne opp.

Vår advokat jobber på spreng nå. Det vil bli sendt stevning i saken. Vi snakket med henne rett etter møtet med bv i S.

Advokaten snakket også med denne personen i bv, samme dag. I den samtalen ble det også hevdet merkelige ting, blant annet at Adrianne skal ha avvist å se barnet. Dette har ingenting med virkeligheten å gjøre. Adrianne har kjempet hver dag siden oktober for å få sønnen hjem igjen.

Det er også påstått at Adrianne ikke har noen interesse for gutten, at hun ikke hilser på ham osv.

Under møtet på fredag sa også saksbehandler at Adrianne frivillig hadde flyttet gutten, at det var noe hun selv hadde ønsket. Dette har heller ingen rot i virkeligheten.

27709919_10155850241396226_4996656345990968369_o

Bv tok heller ikke til etterretning brevet advokaten sendte, så vi fikk heller ikke ha Liam uten tilsyn i helgen.

Begrunnelsen for dette: Det er ikke stabilt nok for gutten. Det kan være skadelig for ham, og det siste nå er at man mener at det er en fare for at Adrianne/jeg kan komme til å stikke av med gutten. Dette ble sagt på møte 8 februar på møte i bv i S.

Dette er hinsides all fornuft. Det har aldri skjedd noe som tilsier at noe slikt skal skje. Og det har heller aldri skjedd tidligere.

Adrianne har innfunnet seg med at hun nå skal være her. Hun vil aldri noensinne flytte fra gutten. Og dersom hun faktisk flytter, så er det garantert at hun mister ham for godt.

46DF0136-626B-44B3-BA92-F05EE94F9DBB

Mine øyne ser et fantastisk samspill mellom mor og sønn

Vi fikk 4 timer sammen med gutten totalt. 2 timer på lørdag og 2 timer i dag, søndag.

Det hele ble en merkelig opplevelse.

Det var fantastisk godt å tilbringe tid sammen med gutten, men omstendighetene skulle vært annerledes.

Det føltes kunstig ut. Vi fikk en stue til disposisjon, fikk en kaffekanne og to kopper. Så kunne vi leke og kose oss sammen med Liam mens familien i huset levde sitt liv. Det ble ikke snakket om saken, heldigvis. Men det hele var likevel anstrengt. Du kan selv tenke deg… I forhold til å ha gutten hjemme her, i Adrianne og kjærestens leilighet.

Det er vondt å ikke bli stolt på, føle at man blir uglesett, mens man har samvær med sønn og barnebarn.

Man lurer på hva de tenker om situasjonen osv.

Samværet i helgen ble ganske enkelt kunstig på et vis. Og slik har Adrianne det hver gang hun har samvær med sønnen. Man slapper ikke av når man vet at noen observerer en. Det er trist at jeg må reise hjem nok en gang uten å ha fått alenetid  med min datter og barnebarn.

Til vanlig har Adrianne 1 time samvær med Liam på mandag, og 3 timer på onsdag. Med tilsyn begge ganger, og ikke hjemme hos seg selv. Hun har forsøkt å få samvær på fredag også, men det er uaktuelt.

Hun blir enkelt og greit behandlet som en rusmisbruker, overgrepsperson og verre.

Nå får vi se hva som skjer videre. Advokaten vår skulle som sagt få fortgang i sakene, og det vil bli oppnevnt nye sakkyndige, til å uttale seg om Adrianne og hennes sønn.

-Cecilie Bjørnstad, snart på vei hjem til Korgen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s