Tilnærmet justismord.

Vår familie er i ferd med å gå i stykker, og jeg frykter for at skadene er uopprettelig dersom det ikke finnes noen som kan hjelpe oss. Vi er i utgangspunktet svært sårbare, for vi er få.

Dessuten lyver jeg omtrent så det renner av meg daglig. Jeg prøver å unngå spørsmål, men det er vanskelig: Hvordan går det med Adrianne og Liam? Jo, det går bare bra! Kommer der nordover snart? Nei, ikke akkurat nå, det er så kostbart med fly og tog. Hun er jo ung vet du… Ikke noe særlig til inntekt. Har de ikke lyst å flytte nordover da? Nei, jeg tror ikke det… Adrianne har begynt å trives der sør. Jeg skal ikke være den som legger føringer på hennes liv. 

Så prøver jeg å unngå videre spørsmål, avslutte temaet, og gå videre. 

Men tanken på det som har skjedd, sitter øverst i halsen på meg som sur oppkast, som verken vil opp eller ned. Jeg er «kvalm» hele tiden. 

For ikke å snakke om min datter Adrianne! Hvordan må ikke hun oppleve situasjonen? Dette er en styrkeprøve ut av en annen verden. Adrianne sliter. Hun er redd for at hun er i ferd med å utvikle depresjon. Hun er lei seg, og gråter mye. Noe annet ville faktisk etter mitt syn vært merkelig! Men dette viser også at hun heller ikke er laget av «pinglestoff» Hun har faen med bein i nesa og ryggrad, som makter å stå i dette, omtrent alene der nede i Vestfold! Hun holder ut. Forstå det den som kan.

Det koster meg en hel del å skrive dette innlegget. Jeg har gått gjennom det hele i flere uker, og er kommet til at jeg bør gjøre dette. Det som har hendt er så grovt, at det ikke skal holdes hemmelig mer.

Jeg har ofte sammenliknet det som har rammet vår familie med justismord. 

Jeg skrev i høst et par innlegg her på bloggen, om hvordan barnevernet i Sandefjord har gitt med en diagnose. Jeg forsøkte å føre en dialog med saksbehandler der sør, men opplevde at jeg ble avvist på grått papir. For det første nektet hun for at hun har gitt meg en diagnose, selv om dette står tydelig svart på hvitt i sakspapirene. For det andre nektet hun å kommunisere noe videre med meg, siden hun anså saken for avsluttet.

Jeg tenker ofte at det faktisk er nødt til å hvile en forbannelse over vår familie. Når alt er bra, og det endelig ser ut til at ting går bra, så slår skjebnen til igjen. 

Historien sluttet ikke der.

Nå har min datter Adrianne Kibsgaard delt noen innlegg på sin egen blogg om hva som har hendt senere.

26907918_1966853643634995_440402785804590355_n

I september/oktober 2017 var Adrianne veldig syk. I flere år har hun slitt med magen, og har i perioder spist lite, fordi hun ikke har klart. Hun har gått opp og ned i vekt, og har i perioder vært veldig slapp. Og hun har slitt med søvnen.

I denne perioden i høst, var hun så dårlig at hun følte hun ikke strakk til når det gjaldt sønnen. Hun valgte å la ham vært hos sin far et par uker, mens hun selv var hos lege, det var sykehusbesøk, henvisning til sykehus i Oslo osv. Hun gikk igjennom diverse prøver, gastroskopi osv. Hun fikk til slutt en diagnose. Ikke noe alvorlig, men alvorlig nok til at hun har vært veldig plaget i flere år. Hun fikk påvist spiserørsbrokk. Plagene hun har hatt, har i alle år, frem til nå blitt avfeiet som noe psykisk.

Endelig et navn på det. Hun fikk behandling. Nå går hun på daglige medisiner, så nå spiser og sover Adrianne normalt. Hun fungerer fysisk sett på en utmerket måte.

Da hun ble bedre, skulle hun ha sønnen hjem igjen. Da startet problemene for alvor. Jeg gjengir det hele så kort som mulig:

Noen kontaktet barnevernet. De avgjorde at Liam skulle bo full tid hos sin far. 

Adrianne fikk plutselig ikke lenger ha sønnen sin på overnatting.

Hun fikk ikke lenger trille tur med sønnen.

Hun fikk ikke ha samvær med ham alene.

Hun fikk bare ha samvær med ham sammen med far og/eller andre. 

Det ble hevdet at Liam var redd sin mor. Dette er det ingen som tidligere har sett noe til. 

Det ble hevdet at Adrianne ikke forsto signalene til sønnen. 

Og barnevernet hevdet at Adrianne burde klare å ta seg av sønnen uansett hvor syk hun måtte være. Dette sa de etter at Adrianne hadde plassert sin sønn hos far, da hun var som sykest.

23550321_10155576155441226_8549956196777820253_o26815422_1961126020874424_1007599152536149246_n

Adrianne fikk aldri noe brev eller telefon om denne avgjørelsen. Det var barnefar som fortalte henne dette. Adrianne måtte selv ringe barnevernet å høre hva som foregikk.

Dette som barnevernet i Sandefjord hevder, er det ingen rundt henne som har observert. Ikke jeg, ikke Adriannes brødre, hennes venner og folk forøvrig. Vi snakker om et svært tilfreds barn som smilte hele dagen. Han manglet ingen ting sammen med Adrianne.

Hun var fantastisk med barnet. Hun sendte filmer og bilder hele tiden, og det eneste man kunne se av disse, var kjærlighet. Man får tross alt ikke et barn under 1 år til å spille skuespill.

Da de var her i Korgen i sommer, fikk jeg se et lykkelig, smilende barn som var fornøyd med tilværelsen. Adrianne har taklet morsrollen på en ypperlig måte, selv om hun er ung, og har litt av en ballast i bagasjen.

Jeg snakket med henne daglig. Jeg fikk henne til å ordne seg advokat. Men Adrianne trodde et dersom barnevernet hadde sagt sitt, så var det sånn. Hun la seg ned å ga opp, for hun trodde løpet var kjørt.

Jeg sa til henne at hun måtte klage til fylkesmannen i Vestfold, men det ble aldri noe av da.

Jeg følte meg temmelig rådvill. Det måtte være noe vi kunne gjøre. 

Men oppi alt dette, skulle Adrianne og far til Liam arrangere barnedåp.

Det hele ble en grei nok opplevelse,

Men jeg fikk nok et slag i magen da jeg var på vei sørover. Jeg kjørte i ett strekk nedover til Sandefjord, via Sverige. Da vi var kommet halvveis, rett utenfor Östersund, fikk jeg en telefon fra Adrianne. Samtalen var kort, og det hun sa, satte meg helt ut. 

Hun sa: Det har vært møte igjen hos barnevernet. Barnefar får 100 %. Og ikke nok med det. Jeg, som er barnets bestemor fikk ikke anledning til å treffe mitt barnebarn uten tilsyn, på grunn av min psykiske helse. Barnevernet mm, stolte ikke på at jeg var stabil nok i hodet til å se han alene. 

Nå fikk verken jeg eller Adrianne se barnet uten tilsyn.

La meg bare gjenta at barnevernet ga meg diagnose, men nektet senere på dette, for deretter nå, nekte meg å være sammen med mitt barnebarn alene.

De var nå redd for at jeg ville ha en svært uheldig påvirkning på barnet.

Da jeg kom nordover igjen, snakket jeg med barnevernet her i Hemnes. Dessverre er det ingenting de kan gjøre, men jeg måtte rådføre meg.

For det første: Barnevernet kan ikke alene avgjøre hvor et barn skal bo. I denne saken er det ikke snakk om omsorgsovertakelse. Barnevernet har altså ikke overtatt noen omsorg for Liam, de har bare bestemt at han skal bo hos far. 

For det andre: Verken fylkesmann eller retten har vært inne i bildet. 

Adrianne finner en ny Advokat som ser ut til å kunne bistå. Men det fører ikke til noe foreløpig.

Advokaten bistår Adrianne på møter med bv. Denne forsøker å få klarhet i hva det er Adrianne har gjort, siden hun ikke får ha sønnen. Men det har ikke bv noe svar på. Det virker som de unngår temaet.

Det finnes pr dags dato ikke et eneste bevis på at Adrianne ikke kan vært mor for sønnen sin.

De er i full gang med å ødelegge relasjonen mellom mor og sønn. Til nå har Adrianne oppsøkt sinn sønn så og si hver dag for å berge forholdet mellom dem. Men nå begynner bv, med god hjelp i far, å begrense samværet til Adrianne og sønnen. Det begrenses til en time et par tre ganger i uken. Men de anbefalte egentlig 1 time pr uke!

Fremdeles ville de ikke si hva Adrianne har gjort.

Advokaten råder merkelig nok ikke Adrianne til å kontakte fylkesmannen. Det er det jeg som gjør.

I januar 2018 hjelper jeg henne med å skrive en klage, hvor vi redegjør for hele situasjonen.

Adrianne har nå flyttet til Tønsberg, og er dermed nabo med fylkesmannen, så hun går dit personlig med klagen.

Deres reaksjon er: Hva er det bv i Sandefjord holder på med? De kan ikke avgjøre hvor barnet skal bo. De kan bare anbefale. 

Så nå venter vi spent på at det skal skje noe. Det er også sendt en stevning til retten i saken.

Jeg tror at når det skjer noe, så vil enkelte ha et forklaringsproblem. Det er gjort så mye i denne saken som ikke er i tråd med regelverket. Det er bygget en sak på løgner og historier som ikke har rot i virkeligheten. De har dømt Adrianne på forhånd på grunn av hennes noe rotete fortid med diverse problemer. Hun har ikke fått en eneste sjanse.

Barnevernet i Sandefjord har også bestemt seg for at Adrianne er vokst opp med grov omsorgssvikt. Dette er heller ikke tilfelle. Det står ingen steder. Om så hadde vært tilfelle, så hadde jeg ikke fått ha omsorgen for noen av mine tre barn. Da hadde i såfall barnevernet her i Hemnes ikke gjort jobben sin! Dette har jeg også snakket med dem om. Det er sjokkert over hele saken.

Jeg har aldri blitt gransket for dårlig omsorg. Det har ikke vært et tema engang! Tror nok mange ville reagert om ikke ting hadde vært helt som det skulle her hjemme! Feks barnehagen hvor Levi, min minste sønn på 5 år går, familien som har ham hos seg på fast basis, og har hatt det siden han var 1 år.

I sin tid tok jeg jo beslutningen om å plassere Adrianne i foster hjem, men dette var altså min avgjørelse! Jeg kunne velge å ta henne hjem når som helst. Jeg ble ikke, og er fremdeles ikke fratatt noe av barnevernet i Hemnes.

De har vært involvert i min familie siden det med Adrianne for så mange år siden, og jeg kan bare si et de er intet mindre enn fantastiske!

Hva angår saken i Sandefjord, og det de har sagt og gjort mot meg, at jeg er mentalt syk, ikke er utenfor døren, og at jeg er til skade for Liam og ikke får se ham uten tilsyn, så opplever jeg det som en grov krenkelse av min person. Jeg har forsøkt å få tak i advokat. Jeg tenker mer og mer på at jeg må ha bistand for å få renvasket meg selv.

Jeg vet at jeg som bestemor ikke har noen rettigheter når det kommer til barnebarn. Den er grei, men derfra til å hevde dette om meg, at jeg er potensielt farlig for ham, det finner jeg meg ikke i!

Jeg har forsøkt å få tak i advokat, men har ikke lykkes enda. Dette er jo en spesiell sak, men jeg mener at et søksmål er på sin plass. 

Hele denne hendelsen er ødeleggende for familien vår. 

Barnevernet i Sandefjord gjør sitt beste for å rasere en hel familie. Dette har konsekvenser på følgende måte for oss:

Adrianne mister gradvis sin sønn. Han mister tilknytningen til henne. Hun sier selv at hun mister ham mer og mer. Dette er det aller viktigste. Her gjøres det en skade på deres relasjon som kanskje er uopprettelig dersom ikke noen griper inn for alvor i denne saken.

Jeg mister mitt barnebarn, og muligheten til å bli kjent med ham. Jeg vil ikke få besøk av ham og Adrianne sammen her i Korgen. 

Jeg vil bli en ukjent person for mitt barnebarn, som han ikke har noen relasjon til.

Han vil ikke bli kjent med slekt forøvrig her i Korgen, og i omegn. 

Han vil ikke være en del av vår familie i jula osv. 

Det var heller ingen konflikt mellom barnefar og Adrianne før dette startet. Dette har da barnevernet i Sandefjord vært en stor bidragsyter til. Adrianne blir pr dags dato, av barnevernet i sandefjord, og alle rundt i saken, nærmest behandlet som en kriminell. 

Hun blir verken hørt eller sett.

Som sagt, fylkesmannens første reaksjon var at de ikke kunne begripe hva BV i S egentlig holder på med. 

Skal dette virkelig få fortsette?

Jeg skal nå i februar reise ned alene for å besøke Adrianne. Det skal bli ufattelig godt å få være sammen med henne, alene en hel helg. Men jeg gleder meg ikke. Fordi jeg får ikke anledning til å kose meg med Adrianne og Liam sammen, alene.

Liam hadde nettopp 1 årsdag. Og Adrianne blir 20 år 16 februar, og det vil ikke bli anledning for meg å få feiret dem sammen når jeg er der.

Med mindre det skjer et under i nærmeste framtid. 

Jeg føler meg uglesett. Mislykket, og som en total fiasko. Hvordan kunne dette skje?

Jeg håper dette innlegget blir lest av mange, selv om det er ganske langt.  Finnes det noen der ute som kan hjelpe oss?

Det krever mye å stå oppi dette. Livet har vært ufattelig tungt å leve de siste månedene. Det at ingen har visst…. Det å ikke kunne snakke om dette. Det har vært for jævlig!

Det finnes ikke bevis for at Adrianne ikke egner seg som mor, eller at jeg skal være så syk som BV i S hevder.

Jeg spår en skikkelig oppvask før eller senere!

-Hilsen Cecilie Bjørnstad. Yrkesaktiv på nte året, pålitelig, trofast mot arbeidsplass, mentalt frisk. Ingen diagnoser. Full omsorg for flotte barn. Aldri blitt stilt i tvil. Bare jævla oppgitt og trist. At det hviler en forbannelse over oss, er det neppe noen tvil om.

 

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s