Lettere psykotisk…og overhengende fare for drypp…

….litt sånn innimellom.

Vekkeklokken ringer. Jeg strekker meg etter telefonen. Klokken er 0530. Bestemmer meg for ikke å slumre i dag. Noe det hender jeg gjør. Men altså ikke i dag. Nei, jeg står opp umiddelbart. Ah, hvilken følelse. Først går jeg på do, så går jeg ned på kjøkkenet å setter på kaffe på min trofaste, hvite moccamaster som fylte 11 år denne sommeren. Skulle gjerne ha byttet den ut, men den gamle traveren is still going strong, selv om filterlokket mangler, og lokket til selve vanntanken er reparert med gaffateip. Egentlig er den ikke hvit lenger heller. Men kaffen er god, og på en morgen som denne kan jeg virkelig nyte et digert krus med friele kaffe.

Så går jeg opp på badet igjen, med et krus i begge hender. Nei – det ligger ingen i senga mi jeg skal vekke kjærlig med en kopp nydelig kaffe på senga. Jeg er derimot svært så generøs mot meg selv.

God tid… Utføre alle rutiner…. Drikke litt kaffe… Tømme det ene kruset, og begynne på neste…Og kjenne på at dagen begynner fortreffelig. Jeg må smile til meg selv når jeg har fått på meg mascaraen. Happyface. Rekker til og med å klæsje litt paste i håret for å roe ned småhårene. Dusjet og vasket håret i går kveld, så det stresser jeg ikke med. Så ser jeg på klokken. Den har rukket å bli 10 på 6. Må ned å ordne meg matpakke før jeg vekker poden. Liker å ha orden. Putter mat og hele hopprennet i vesken, og setter det klart på kjøkkenbordet, slik at alt er klart til vi må ut igjennom døren. Bilnøkler? Check. Husnøkkel? Check.

Leeeevigull, nå må du våkne, sier jeg når jeg går inn på rommet hans. Han åler seg litt som en søvnig mark i sengen. Nå må du våkne, gull, vi må snart dra. Ingen nevneverdig reaksjon.

Nå skal mamma bare ned å hente mer kaffe, så kommer jeg opp, og da er det rett på badet. Ok? Ok.

Men poden vil ikke opp. Prøver å kile ham. Han smiler litt med lukkede øyne. Må jeg virkelig bære deg opp ned på badet igjen? Ja.

Ok, så jeg bærer poden opp ned rett inn på badet, og setter ham ned på bena. Alt går som smurt. Han er veldig medgjørlig på morgenen… Så lenge man ikke prater så mye. Vi steller, og pusser tenner. Ferdig. Så får poden haugen med klær i favnen, så går han ned. Han liker nemlig å sitte midt på stuegulvet, på matta, og kle på seg i varmen. Så langt, alt vel. Jeg har et par småting til jeg må ordne før vi er klare for takeoff. Helst kjører jeg hjemmefra 5 på 7. Da er vi i barnehagen ca til de åpner.

Så hører jeg et smell i ytterdøren. Poden løpet ut, og setter seg inn i bilen som jeg allerede har låst opp. Han spurte ikke etter frukt for å ha med seg i barnehagen i dag. Han glemte det kanskje, men det er ikke så farlig. Barna får frokost nesten umiddelbart i barnehagen. Herlig. Dette, i tillegg til ny E6 som er en drøm å kjøre på. Det er slett ikke så farlig å bo i Korgen, når man jobber på Mo, når ting går på skinner. For det gjør det som regel.

Men derfra snur alt. Lettere panisk leter jeg etter det fordømte adgangskortet til jobb. Faen, jeg må ha det! Hvilken jakke brukte jeg på fredag? Kortet er ikke i noen av jakkene! Og ikke i veska heller. Klokken har så vidt passert 7. Skulle vært på vei. Merker at pulsen øker. Jeg konkluderer med at det må ligge i bilen. Så jeg låser døra på huset, og setter meg i bilen. Jeg snur veska på hodet, og tømmer ut hele innholdet i passasjersetet. Hvor er det forbanna kortet?! Så går jeg ut av bilen, og gir meg til å saumfare dørken bak. Hvordan kan folk ha det så rotete? jeg finner et par gamle matbokser, noen cola zero flasker, en jakke tilhørende poden og en mengde annet rot.

Poden hvisker: Du kan rydde når vi har spist middag.. Ja ja, sier jeg. Kortet er borte. Hakket enda mer panisk, med farlig puls, setter jeg meg frem i bilen igjen. Ser etter kortet i vesken nok en gang. Joda, der ligger det hern fløtte meg. Under noen tamponger og en tom snuseske! Puh, jeg kan endelig kjøre!

Pulsen roer seg noe, men jeg får hetta når jeg ser på klokken. 12 over 7. Ca 1 kilometer fra huset begynner jeg å lure…. Slo jeg av kaffetrakteren?? Backtracking… Nei, jeg husker det ikke. Jeg må snu. Det kommer ingen, så jeg vrenger bilen rundt, og kjører hjem. Panisk igjen.

Mamma, hvorfor snur du?

Må sjekke kaffetrakteren.

Hvorfor?

Ellers er det ikke sikkert vi har noe hus når vi er ferdig på jobb og i barnehage i ettermiddag!!

Hvorfor det?

Levi, vi snakker ikke noe mer om det nå.

Tråkker muuuligens litt hardt på gassen.

Hjemme, styrter ut av bilen, låser opp og labber inn på kjøkkenet. Jeg hadde slått av. Phu. Men ofte har jeg nemlig ikke gjort det. Har flere ganger dratt på jobb med kaffetrakteren på.

På tide å kjøpe ny trakter med auto-off. Definitivt!

Dobbeltsjekker at den er av, så løper jeg ut i bilen igjen. Snart 10 på halv åtte. Burde vært på Finni nå.

Men jeg rekker ikke rygge helt ut på veien før jeg tråkker inn bremsen, og kjører frem mot trappa igjen.

Har du glemt noe, hører jeg fra baksetet.

JA, sier jeg, og merker at jeg er i ferd med å koke over inne i hodet mitt.

Parkdressen til Levi henger fremdeles å gliser i yttergangen.

Ut av bilen, låse opp døra, røske til seg dressen, låse døra, komme seg i bilen, og kjøre igjen.

På dette tidspunktet føler jeg meg merkelig. Jeg liker ikke å ha dårlig tid, og stress gir meg en følelse av å være syk. Jeg setter pris på orden og punktlighet i livet mitt. Dette er utenfor min comfortsone.

Noe stresset, med hektisk puls parkerer jeg omsider utenfor barnehagen.

Levi, ta av belte og gå ut av bilen. Ta med deg dressen!

Kom igjen Levi. Ta av deg skoene, så sier vi hade.

Levi, få av deg skoene! Jeg syns det går for sakte. Stakkars lille gutt som satt som en saltstøtte i bilen før 7! Men fremdeles rekker jeg ikke å reflektere over min dårlige samvittighet.

Så blir vi møtt av en sol i barnehagen. God morgen, Levi!! Hun smiler. Som alltid.

Huff, jeg syns han bruker for lang tid på skoene, sier jeg…

Åååå, er han trøtt i dag?

Nei, sier jeg, og kommer med en noe, det forekommer meg som en noe underlig forklaring..  Jeg vet ikke hva jeg sa.

Jeg vet ikke hva hun tenkte. Hun tenkte kanskje ikke så mye. Hun ser vel stressede foreldre hver dag… Trøster meg med det.

Uansett, jeg følte meg helt psykotisk. Og jeg er sikker på at jeg måtte se ut som en også.

Vel, Nå må jeg gå. Få en klem, så går jeg.

Mamma, blink med lysene!

Jada, gå til det store vinduet, så skal jeg gjøre det….

Jeg går ut av barnehagen, tar kappgange til bilen, blinker som en gal med langlysene, og vinker.

Nå mååå jeg faktisk komme meg av gårde. Snart 5 på halv 8.

Men takket være ny E6, sånn omtrent i fartsgrensen, og lite morgentraffikk, kommer jeg meg til jobb …. Akkurat i tide, 5 på 8 parkerer jeg utenfor Selfors sykehjem. Det er ledig parkeringsplass. Hurra. Jeg begynner å normalisere meg. Går inn, henter rent arbeidstøy, skifter og kommer meg til avdelingen. Det hele går glatt, UTEN at jeg låser inne garderobenøklene.

Helt fantastisk.

Avdelingen er folketom. Og jeg kan begynne dagen.

Men det er bare å slå fast. Jeg trenger i all hovedsak et nøkkelskap til gangen, hvor jeg kan henge adgangskort og nøkler, samt ny trakter fra Moccamaster MED auto-off!

Produsenten skulle ha sponset meg med en slik. Jeg er sikker på at det vil forhindre både morgenpsykose, drypp og andre feilkoplinger i kroppen min, som kunne bidra til at jeg trenger akutt helsehjelp 😀 For det ene tar som regel det andre.

B2F072C5-D022-481F-B3B9-A71E55B56D11

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s