Jeg er mentalt syk…

… i følge barnevernet i Sandefjord. Ergo bør mitt barnebarn skjermes fra meg…. Men er det ingen som tenker på at jeg har fullt ansvar for to sønner? En på straks 16 og en på 5 år. Det er aldri noen som har stilt spørsmål ved mine evner som mor

Dette skrev jeg også litt om i forrige innlegg,  Barnevern, folkeregister og NAV- evig eies kun et dårlig rykte.

Og jeg kan ikke la være å lure på hvor de har det fra?

Adriane har fortalt litt om meg til barnevernet i Sandefjord, som at jeg ikke er alt for glad i å snakke i telefonen osv. Men derfra til faktisk å diagnostisere meg, og skrive noe så lang fra sannheten… Ja jeg vet ikke hva jeg skal si, men det føles utrolig ubehagelig. Det er mange som har slike «små ting» de strever litt med, uten at de dermed er syke.

Da jeg fikk lese dette i sakspapirene i mai i år, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Og jeg har tenkt mye på hva jeg skulle gjøre med det. For noe må jeg gjøre. De kan ikke slippe unna dette.

Jeg finner meg ikke i å ha et slikt stempel. At jeg har en psykisk lidelse som gjør at jeg aldri går utenfor døren. At mitt barnebarn må skjermes fra meg.  

Jeg har snakket med mange om dette, og det er ingen som kan si at dette stemmer på meg, for det stemmer jo rett og slett ikke.  Det er ikke logisk.

Jeg jobber, det har jeg gjort i mange år, hvorav de 10 siste år  på samme sted.

Jeg reiser noen gang i året. Minst to ganger. Og det hadde jeg aldri gjort om jeg hadde vært syk. I september skal jeg til Oslo på konsert, hvilket jeg har gjort før. Det hadde vært utelukket om jeg hadde vært syk.

Jeg hadde ikke kunnet fungere som mor for min 5 år gamle sønn om jeg hadde vært så syk at jeg aldri hadde gått ut døren. Hva med handling av dagligvarer? Kontakten med barnehagepersonalet m.m ? Eksempel kunne vært nevnt i fleng. Mine eldste to barn har også sagt hva de syns om at noen påstår noe slikt om meg. De vet at det ikke er sant.

Men jeg ser meg altså nødt til å stå opp og forsvare meg selv, for jeg kan ikke godta at noen har gitt meg  en slik diagnose (noen som verken kjenner meg, vet hvordan jeg ser ut, eller som noensinne har snakket med meg, verken live, eller i telefonen, som heller ikke har snakket med noen andre om meg, men bare sittet på sitt kontor på barnevernstjenesten i Sandefjord og bestemt seg for at slik er det, og dermed sier at barnebarnet mitt må skjermes fra meg, de mener at min datter og barnebarn ikke må besøke meg når de er nordpå, men besøke hennes tidligere fosterforeldre heller, fordi jeg kan være potensielt skadelig.

Vel. Jeg er såpass selvsikker, og jeg vet hva jeg selv er laget av, så jeg blir ikke knekt av dette, blir heller mer oppgitt. Vet ikke engang om jeg er sjokkert. Nå har jeg opplevd så mye motgang i livet, at jeg føler meg som verdens sterkeste. Det er kanskje en flåsete påstand, men jeg har som regel stått alene i alle år, dermed har jeg lært meg og takle det meste. Jeg er ingen stakkar som folk skal synes synd på! Jeg ønsker det ikke heller.

Dette er i overkant grovt.  De har altså ikke sjekket noe som helst, men har likevel mage til å skrive noe slikt. Dette er en grusom feil, som jeg skal gjøre mitt ytterste for å motbevise dette.

Jeg skal sørge for at dette får følger for de som er ansvarlige.

Jeg har rådført meg, og fått svar.

Barnevernstjenesten har ikke anledning til å verken diagnostisere eller avdiagnostisere mennesker, da dette ikke er deres jobb. Dette er det kun lege/psykolog som kan gjøre.

Så jeg mener det er et grovt overtramp av barnevernstjenesten i Sandefjord å skrive slik dem gjør i sine dokumenter. Noe som sikkert ikke er så lett å få fjernet heller.

Så nå har jeg faktisk bestilt meg time hos lege for å få «friskmelding». Jeg må vente en stund på timen, men jeg har ikke hastverk. Om nødvendig lar jeg meg henvise til psykolog for å få «renvasket» meg selv. Jeg anser dette som helt nødvendig, og jeg gjør det gladelig, for jeg har ingen spøkelser i skapet mitt.

Deretter er det slett ikke umulig at jeg, om nødvendig skaffer meg advokat for å få rettet opp i påstanden om at jeg har en mental forstyrrelse.

Jeg har som nevnt jobbet i 10 år under samme sjef. Jeg er lite borte fra jobb. Dersom det skjer, er det som regel dersom min minste sønn er syk.

Jeg er temmelig sikker på at min arbeidsplass vet at de kan stole på meg. Jeg er stabil i jobben, og jeg liker rutiner. Og jeg tror at samtlige av mine kolleger vet hvor de har meg. Jeg byr ikke på de aller største overraskelsene.

Som en klok kollega sa til meg i går, og som jeg har tenkt på mange, mange ganger; Dette og kanskje flere ting, særlig dette, hadde trolig aldri skjedd om jeg hadde kommet fra en ressurssterk familie, med vellykkede foreldre med utdannelse, dersom jeg selv hadde vært høyt utdannet og kanskje til og med hadde vært gift med en mann med solid og sterk bakgrunn. Og kanskje hadde sittet i det litt bedre økonomisk.

Men jeg har ingen ressurssterk familie i ryggen som står opp for meg. Dette er det jo naturlige forklaringer til. Jeg har masse folk som kjenner meg, som vet hva jeg går for. Men til syvende og sist står jeg opp for meg selv. Fordi jeg må. Det er intet mindre enn en selvfølge. Og jeg står opp for barna mine. Og det skal ingen få lov til å ødelegge med falske påstander.

Jeg har alltid forsøkt å gjøre mitt beste, og det akter jeg å fortsette med.

Ingen skal få lov til å ødelegge vår lille familie, og skille oss med løgner!

Jeg fikk fødselsdepressjon da jeg fikk min datter, men etter dette har jeg aldri hatt noen diagnoser. Jeg har ikke vært hos legen med mentale problemer, aldri vært sykemeldt for noe slikt, eller fått utskrevet lykkepiller for psykiske problemer.  Ingen skal få sette en falsk merkelapp på meg.

Jeg vet at noen syns at det jeg skriver om her, ikke har noe på en offentlig blogg å gjøre. Men det syns jeg. Det er ikke første gang noen er feilaktig stemplet, med ulike konsekvenser. Jeg mener at det er viktig at det belyses. Jeg blir neppe den siste som utsettes for dette.

Når min familie står i fare for å bli ødelagt, da må jeg reagere. Jeg sitter ikke passiv å tar i mot.

– Sa jeg var psykisk syk!

– Sa jeg var psykisk syk!

Uten støtte fra psykiatriske fagfolk eller leger, fikk en mor diagnosen «alvorlige psykiske lidelser» – stilt av Lister Barnevern.

Dette bildet med tekst har jeg lånt på nettet. Som du ser, jeg er ikke det eneste tilfellet. Jeg får dessverre ikke lest hele denne artikkelen, siden jeg ikke er abonnent på Avisen Agder.

 

– Cecilie Bjørnstad.

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s