Burde det være flaut å være ensom?

index

…jeg føler det slik.

Tidligere i år skrev jeg et innlegg om ensomhet på en litt flåsete måte, om savnet etter noen å dele livet med. Men i realiteten stikker det dypere enn som så. Jeg har kjente og folk jeg regner som venner, men få og ingen som jeg omgås på privaten, når jeg er hjemme. Det er sårt.

Jeg sitter her, og klokka har såvidt passert 6 på morran, lørdag 1 oktober 2016.  Det er en halvtime siden jeg sto opp. Jeg skal på jobb og jeg gleder meg, for der trives jeg. Der snakker jeg med folk, der ler jeg. Og jeg føler jeg har det bra. Kan bli trøtt og sliten, men det betyr sjelden noe egentlig. Kunne ofte heller ha jobbet dobbelt, enn å kjøre hjem. I allefall når jeg er alene hjemme. Noen ganger.

Mens jeg sitter her, så tenker jeg, burde jeg egentlig være åpen om dette, er det noe jeg burde snakke åpnet om? Jeg skjemmes over å ha det slik. I utgangspunktet ville jeg holde det for meg selv, for jeg har i mange år håpet at det ville gå over. Men det går ikke over, og det føles som om jeg er i ferd med å gå under. Flere ganger i uken føles det som en psykisk smerte, et åpent sår. Jeg er ikke sikker på om noe som helst vil forandre seg med at jeg skriver om det, men det presser på, og jeg holder det snart ikke ut lenger.

Det er blitt veldig tydelig den siste tiden da det bare er jeg og min minste sønn som er hjemme i ukedagene. Min datter bor for seg selv et annet sted i landet, og min eldste sønn bor borte i ukedagene og går på skole.

Hver dag etter jobb henter jeg sønnen min i barnehagen, vi drar hjem, og jeg lager middag til en og en halv person. Så har vi ett par tre timer sammen, så legger guttungen seg, og jeg sitter alene. Kveld etter kveld. Av og til er det godt. Men det blir stadig lenger i mellom disse tilfellene av av og til.

Likevel hender det at jeg faktisk vil være alene, som enkelte helger, om jeg er opptatt med noe jeg skriver på, leser eller hva som helst.

Av og til blir jeg bedt med på festligheter, og det er hyggelig, men jeg har ikke behov for det så ofte heller. Så det hele blir vanskelig.

Det er forresten ikke alltid jeg har råd til festligheter, om det dreier seg om å gå ut, men det er en annen sak.

Jeg legger meg ofte tidlig. Fordi jeg ikke har noe å sitte oppe etter. Jeg nekter å bli bestevenn med tvn min. Selv om han ofte er en grei substitutt, haha.

Jeg liker å lese, så heldigvis kan jeg rømme inn i et annet univers og glemme meg selv litt.

ensomhet-alene

Jeg har fått høre det mange ganger at jeg burde flytte nærmere jobb, for da blir det lettere å pleie kontakt med de jeg omgås. Men det er ikke så svart/hvitt. Det er ikke bare å flytte. Hadde jeg ikke hatt min minste sønn, så kan det hende livet hadde sett annerledes ut på den måten, men jeg har flere å ta hensyn til, enn meg selv.

Det er for mye å gi avkall på for hans del, dersom jeg skulle flytte. En fantastisk barnehage, en avlasterfamilie av gull. Hos dem har guttungen nærmest sitt andre hjem.  Jeg ville aldri fått en slik mulighet et annet sted. Jeg får nesten så mye hjelp jeg ønsker med han, ettersom jeg er helt alene med omsorgen for ham. Jeg ville heller aldri ta dem fra Levi. De er blitt veldig viktige personer i hans liv.

Jeg vil at Levi skal skape seg et nettverk her, noe han også faktisk har her han lever. Jeg vil ikke være den som rykker ham opp med roten.

Jeg eier mitt eget hus her jeg bor, dog med sine feil og mangler, men det er mitt, og jeg vet at med min økonomi, som enslig, vil jeg ikke uten videre få kjøpt noe på Mo. På leiemarkedet vil jeg ikke igjen. Det er bortkastet penger.

Jeg vil være her jeg er, i allefall til Levi blir ferdig med grunnskolen. Jeg liker meg i huset mitt.

Det som er så uutholdelig, er at ensomheten er i ferd med å spise meg opp. Jeg har ingenting her. Jeg omgås ingen, det er ingen å besøke, og det kommer aldri noen på besøk. Bortsett fra når jeg inviterer når en av guttene har bursdag.  Kjente jeg har andre steder, har sagt at de ikke kommer så ofte fordi det er så langt å kjøre. Det er litt vondt å tenke på. Jeg får ikke besøk fordi jeg bor her.

Jeg har tenkt mye på dette i det siste. Er det noe med meg, og måten jeg er på, det jeg utstråler? Hva som helst? Hva er grunnen til at jeg er alene?

Hadde jeg ikke hatt jobben min, så vet jeg ikke hva jeg hadde gjort. Jeg har i det daglige kun jobben og Levi. Hadde jeg ikke hatt jobb, så hadde jeg gått på veggene.

Det er mange ting som er sårt. Som å se naboer i et fellesskap jeg ikke er en del av.

Lese på facebook om fine helger folk tilbringer med venner og familie… Lese om og se bilder av venninnegjenger som er skikkelig nær hverandre. Det er mange ting som får det til å blø inni meg.

Jeg fikk en kommentar en gang. Han sa; Det er din egen feil at du ikke har noe sosialt liv der.

Hva vet han om det? Er det en feil jeg har gjort? Han hadde ikke noe grunnlag for å uttale seg, men gikk bare ut fra at det er min feil!

Han vet vel ikke noe om hva som legger bak.

Faktum er at jeg ikke er en særlig frampå person. Jeg får meg ikke til å oppsøke folk uten videre. Når jeg ikke blir invitert, så går jeg ut fra at jeg ikke er ønsket. Og jeg klarer ikke å invitere meg selv.

I samtale, på privaten, med folk jeg ikke kjenner særlig godt, så blir jeg nervøs, hjertet banker og jeg blir helt uggen i kroppen. Det er som om jeg blir redd, og jeg aner ikke hva jeg skal si. Skulle jeg en sjelden gang bli invitert til noen, så blir jeg denne «angsten» blandet med pur glede, og jeg kan nesten ikke tro at det er sant, at noen ønsker å omgås meg. Så håper jeg at det skal gjenta seg, noe som skjelden eller aldri skjer.

Jeg holder meg for meg selv, fordi jeg ikke aner hva ellers jeg kan gjøre. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å komme i kontakt med folk her jeg bor. Det er en kode som synes umulig å knekke.

Jeg hadde en opplevelse i forrige uke. Jeg skulle på en greie sammen med Levi, hvor det var andre foreldre og barn. Mange av de andre har jeg som venn på facebook. Jeg følte at jeg virkelig forsøkte å møte blikket til flere, for å hilse, men ingen møtte blikket mitt, eller sa hei. En kvinne hilste på meg og smilte. Hun har jeg ikke engang på facebook.

Det var slik jeg opplevde det, og jeg satt der den stunden det pågikk med en vemmelig følelse, så på klokka og håpet det var på tide å dra hjem snart.

Da vi omsider kjørte hjem, satt jeg i bilen med en ekkel følelse av å være helt usynlig.

Dette blir bare verre og verre.

Det var slik da de to eldste barna mine var små også. Da bodde jeg på Mo, og klarte heller ikke da å skape meg noe nettverk.

Nå er det gått mange år, og det blir ikke bedre, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg har jo klart å skape meg et slags nettverk via jobb, og det er jeg takknemlig for, men jeg savner å ha noe i det private. Ha noen her jeg bor. Noen jeg kan stikke over til, eller som plutselig kommer inn gjennom døra mi.

Tenker på hvordan fortsettelsen vil bli. Hvordan blir det når Levi blir eldre?

Det som gjør det ekstra sårt, er at min datter tidvis har det på samme måte, og hun skrev nylig om det på sin egen blogg.

Hvorfor er det slik? Har jeg ført en ufordragelig arv videre?

Jeg har snakket flere ganger med ansatte der hvor min eldste sønn Aron bor. Han har med seg venner hjem, og blir invitert selv. Det er godt for meg å vite. At han ikke er alene.

Nei, for meg å skulle ta initiativ til noe i forhold til å bli kjent med noen blir bare vanskeligere og vanskeligere.

Det er fryktelig vondt til tider å være alene. Ekstra  sårbart er det også fordi jeg ikke har noe særlig familie. Jeg har mine tre barn, og jeg har min bror. Ingen foreldre, tanter, onkler eller søskenbarn.

Slik at når man i tillegg er uten nettverk på sitt hjemsted, så blir etterhvert situasjonen uholdbar.

Jeg har før skrevet om ting som har vært temmelig brutalt egentlig, og fått enorm respons. I form av kommentarer som at; Du er ikke alene, og tusen hjerter, klem osv. Det er slik som kommer «i kampens hete», så dabber ting av, og man hører ikke noe fra folk.  Men det er greit. Jeg skriver disse innleggene for min egen del.

Nå ville jeg skrive om dette. Ensomheten. Jeg tror det er viktig å skrive om det.

Det var ikke slik i min barndom, men det ble slik etterhvert i ungdommen. Det var slik i både 20 og 30 årene i større eller mindre grad. Nå nærmer jeg meg 40 år med stormskritt, og jeg ønsker ikke å ha det slik lenger. Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med det.

Jeg vet at dette er et problem blandt flere enn man skulle tro. Jeg har lest om det flere ganger.

Det jeg virkelig er redd for, er at jeg skal bli syk av det. Utvikle depresjon osv. For det kan umulig være bra å ha det slik. Og i det siste har jeg ikke følt meg særlig pigg, nettopp fordi dette blir stadig mer påtrengende. Det har vært ekstra vondt. Og jeg er virkelig flau over at det er sånn! Det er ikke noe jeg har villet fortelle folk uten videre. Før nå. Det har bare presset seg frem, det virker som en umulighet å holde det for meg selv lenger.

Som jeg sa her, så skrev jeg tidligere om savnet etter noen å dele livet med, men hvordan kan man få det når man ikke har et sosialt nettverk rundt seg en gang? På mitt hjemsted, her ungene mine har vokst opp, her min minste sønn på 4 år skal bo i mange år. Hvordan kan det fortsette slik som dette?

Er det noe galt med meg som gjør at det er slik? Er det den jeg er og der jeg kommer fra?

Skal jeg være ærlig med meg selv, så er det nok min oppvekst og alt jeg har opplevd som har formet meg som menneske, som har gjort meg til den jeg er. Men må jeg dømmes til å være alene av den grunn?

Jeg vil nevne en greie til slutt.

Jeg har blitt spurt før om jeg feirer bursdager osv for meg selv. Det er i sannhet noe jeg aldri har vært så opptatt av.

Men på min 30 årsdag kjente jeg virkelig på det. Aldri før hadde jeg følt meg så ensom som da. Jeg feiret ikke, fordi jeg kjente ingen jeg kunne invitere. Jeg hadde akkurat da begynt i den jobben jeg har i dag, og hadde ikke på det tidspunktet blitt kjent med noen.

Enda har jeg alltid sagt; Nei, jeg feirer ikke. Det er ikke noe for meg.

Jeg vil være en del av andres liv, ikke bare leve i min egen lille boble som består av jobb, huset mitt og barna, i veldig grove trekk.

Hva kan jeg gjøre?

 

 

2 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s