Senga mi, ett par tøfler og en stabel med bøker.

IMG_20160412_193611

Hvorfor er det slik at enkelte tilsynelatende, uten problemer får seg kjæreste? Og attpåtil uten nye problemer bytter ut den ene kjæresten med den neste ( Ikke verken daglig eller ukentlig…men du forstår hva jeg mener?)

Mens andre forblir singel…..Og atter singel…. Og stadig singel til det tidspunkt da noe annet virker absolutt utenkelig, og som bare en fjern, fjern fantasi man knapt bare tør tenke på?

Tanken på en klem eller et kyss, ett flørtende blikk er noe man lengter etter med hver eneste nerve i kroppen, men som likefullt virker absolutt uoppnåelig? Tanken på kroppskontakt som ikke er der, den virker som en hul følelse av sorg, som er der, men som blir dempet med jobb, unger, skittenklær, middagslaging, ett glass rødvin bare fordi man har fri dagen etter, diverse tvserier som Weeds, Sex and the City, stabler med bøker og annen tankeflukt, hybelkaniner og planlegging av innkjøp, men som viser seg kveld etter kveld når man sitter alenen i sofaen, den viser seg i barnefri helger, når man får servert midt i fleisen om hytteturer familier drar på, vin med kjæresten, deilige helger osv… Man blir minnet om alt dette når man sitter alene på nte året og bevitner dette fantastiske man ikke tar en del i, noe man ikke kan identifisere seg med… Man sitter der alene i sofaen og fantaserer om en person i den andre enden som tenker at du er den eneste ene.

Hverdagen døyver, men man savner å være en del av en tosomhet… Hvorfor er det slik, hvorfor er det etterhvert blitt så sorgtungt?

Barna vokser til , de vokser ut av bleiene, en etter en vokser de deg over hodet, ut av huset, de spiser deg ut av kjøleskapet, de blir sakte, men nokså fort store individer, mens du selv sitter der å bevitner det hele alene. Mens du eldes. Kroppen er ikke like stram lenger, man trenger hårfarge, og etterhvert fremtredende rynker blir ikke borte når du slutter å smile….Ingen å rådføre deg med, ingen og dele det med, verken de gode stundene. Eller de triste.

Har det noe å gjøre med stedet jeg man på, måten man  ser ut på, hvem man  er eller hva man  heter? Finnes det ikke tosomhet?

Jeg var nesten 24 år da jeg ble alenemor, og disse tankene er mine egne. Nå er jeg 37. Senere i år fyller jeg 38, og jeg føler jeg har gått ut på dato.

Blir 38… Er jeg virkelig gått ut på dato? Det kan jeg tenke når jeg kommer på disse tankene som for det aller meste er borte i bilkjøring, jobb, venner, turer med venner, handleturer når lønna kommer, henting i barnehagen og grus på ganggulvet, som er blitt dratt inn med 10 par sko og et sett regnklær full av gjørme? Tankene streifer meg av og til når jeg ser på støvsugeren som alltid ligger fremme i disse tider, med kontakten plugget i veggen fordi jeg snart må støvsuge igjen…

Er det meningen at jeg skal være alene?

Ved senga mi står bare ett par tøfler. Det ligger en bunke bøker ved siden av der igjen. På en benk på hver side av senga ligger det også bøker.

Den ene siden av senga er lesesiden min, den andre er sovesiden min. Bare meg.

Når jeg skal på jobb, våkner jeg alene. Morgenkaffen koker jeg selv. Når jeg har barnefri våkner jeg alene og lager gjerne egg og bacon. Til meg selv. Så sitter jeg i sofaen og ser på Bonanza alene. Og ser på klokken som har flyttet seg. Alene.

Jeg er velsignet med en jobb jeg trives med. Du verden, du aner ikke hvor lei jeg kan bli jobben, men jeg har verdens beste kolleger og de som bor der er på en måte mine. Jeg smiler hver eneste dag på jobb. Jeg trives, og kan ikke tenke meg et annet sted. Nå.

Jeg reiser av og til. Aldri alene lenger. Jeg ler på meg feil, jeg storkoser meg på en strand i Hellas mes jeg blir brisen på nye drinker jeg må prøve. Jeg har alltid koselig selskap på storbyturer og mens jeg opplever et godt teatersykke.

Men når jeg er vel hjemme igjen, og låser meg inn i huset mitt, da er det tomt.  Da savner jeg en spesiell.

Er ikke kjærligheten ment for meg?

Av og til tenker jeg at jeg kanskje mangler antenner, at jeg ikke vet hvordan jeg skal gjøre det. Hvordan treffer jeg noen? Hvordan blir man synlig?

I 14 år har jeg vært mer eller mindre alene. De senere år er det faktisk mer. Mye mer i forhold til mindre.

Jeg pleier å avvæpne meg selv ved å tenke humoristisk.

Hvor lenge er det meningen jeg skal dele seng med mordere, politimenn, nervebunter og muffinsbakende husmødre som jeg leser om?

Når jeg slipper en fjert tenker jeg at nå var det bra jeg var alene! Jeg slipper å bekymre meg for at naturen kaller. Når jeg er alene. Jeg trenger ikke skjule meg for noen, slik man piner seg igjennom den første tiden med en ny kjæreste! Himmel, så bra det er at jeg er alene!

I vinter kjøpte jeg meg ny sofa, og det ser ut for at jeg faktisk må sitte et nytt sted i den hver kveld for å få jevn slitasje. Det er tross alt ingen andre som vil komme til å slite den ut. Min yngste har en favorittstol, dattera sitter som regel på puffen og lager nye tryner som hun deler på snap, og eldstesønnen er i ferd med å gå i hypnose av en playstation 4 oppe på gutterommet.

Jeg får ikke engang mototstopp på bilen på min pendlervei til jobb, slik at jeg kunne møtt en eventuel fyr, som vil stoppe for å hjelpe meg!

Nettdating har jeg prøvd med varierende hell. Jeg har laget meg profiler, men har gått lei. Jeg har til og med betalt for flere måneder uten å være aktiv.

Så jeg lurer på… Hva er sjansene for meg? Kommer jeg til å takke for meg i livet, alene? Er det slik som dette det kommer til å være, at jeg alltid vil være alene?

Hva når barna etterhvert blir voksne?

Jeg er ikke verken deprimert eller særlig psykisk plaget. Men jeg gjør meg mine tanker, burde jeg være flau for å sette ord på og snakke om ensomheten jeg føler, selv med venner, jobb og tre barn rundt meg?

Etter 14 år, og nesten hele mitt voksne liv som enslig, må jeg vel kunne sette ord på det som trenger seg på?

Jeg tror jeg kommer til å skaffe meg hund når jeg blir 50.

 

 

Én kommentar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s