Du ba om 20 kr til kaffe. Jeg gikk.

Jeg har ødslet med penger, drukket vin og spist god mat. Jeg har stått i en dusj som aldri blir tom for varmt vann og jeg har ligget i en seng så deilig at jeg aldri vil stå opp.

Det gjør jeg ikke noe å kaste en pose med boller som har blitt harde. Jeg var visst ikke så sulten likevel etter å ha gått i et hav av butikker å handlet. Det kan hende det var for at jeg satt på en fin restaurant å spiste en suppe som kom fra himmelen.

Bilde0883

Da jeg skulle dra, passerte jeg kirken. Jeg så du kom mot meg, men jeg så ned. Ville ikke møte bliket ditt. Lot som om jeg hadde det travelt. Jeg hadde ikke det. Så på klokken. Flere timer til bussen skulle gå.

Har du noen småpenger, sa du da du passerte meg. Bare til en kaffekopp, sa du. Du stoppet opp, men jeg hastet videre. Nei, så jeg knapt hørbart…

Du var etnisk svensk. Du var ikke en av disse tiggerne som kommer fra fremmede land. De som som sitter på papp med gamle pledd rundt skuldrene og ser på forbipasserende med et trist blikk mens de med en tannløs munn hvisker «please»… eller rister på en slitt pappkopp med mynter for å tilkalle oppmerksomhet.

Du kunne vært meg, jeg kunne vært deg. Du kom så nær meg. Det var vanskelig å ignorere deg. Jeg følte meg slem da jeg gjorde det. Jeg hadde hånden i lommen. I hånden hadde jeg småpenger .

Du ba om 20 kr til en kopp kaffe fra Pressbyrån. Jeg ville ikke se deg, late som om du ikke eksisterte.

Du ropte etter meg. Du sa jeg uansett ville kaste bort småpengene, at de ikke var viktig for meg. Så ropte du til meg at du trodde jeg var redd.

Jeg syns du var passe frekk, du burde holde kjeft, og ikke rope til fremmede slik, men du hadde rett også. Du hadde ikke hemninger, og du brydde deg ikke om slike ting lenger. Jeg var redd. Hvor lenge hadde du egentlig kjempet for å få tak i 20 kr? Timer, eller dager?

Jeg var redd for å se deg i øynene. Kanskje jeg var redd for at du kanskje var farlig. Kanskje jeg skammet meg fordi jeg valgte å ignorere deg? Du så meg kanskje slik det var.

Du ville bare ha noen minutters varme fra en pappkopp, kanskje du egentlig sparte opp til ett skudd. Det var lite folk der. Hvordan kunne du få nok til et skudd?

Men du ropte til meg da jeg passerte kirka og deg. Jeg snudde meg ikke, jeg våget ikke. Selv om jeg ville. I lommen knuget fremdeles hånden min rundt myntene. Var redd hun ville komme etter meg.

Jeg visste de ville bli liggende i en skuff hjemme. At hun hadde rett. Jeg ville aldri få bruk for småpengene. For meg var småpenger rot. For deg, en kvinne på min alder, som likegodt kunne vært meg, var småpengene gull.

tigger

Jeg kan ikke utrydde et problem ved å gi en stakkars 20 kroning til et fremmed menneske. Men jeg kan glede et menneske bare en liten stund, se et glimt av håp et lite øyeblikk, enten hun eller han vil ha kaffe, eller sparer til et skudd. Neste gang jeg reiser, ser jeg kanskje deg igjen, eller kanskje ikke. For du kan være død nå. Jeg kommer til å møte et annet menneske, og da skal jeg heve blikket.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s