Røykfri i 3 år – men har jeg jukset?

I disse dager er det 3 år siden jeg sluttet å røyke. I midten av april 2013 var det stopp. Og jeg planla det ikke engang.

kols

I årene tidligere hadde jeg forsøkt utallige ganger, uten å lykkes. Jeg prøvde med pur jernvilje, nikotinplaster, chamix, osv. Champixen måtte jeg slutte med. Fikk så mørke tanker av det. Jeg sov urolig, og kjente meg ikke igjen i meg selv. Så begynte jeg å røyke igjen.

Tror egentlig ikke motivasjonen var på topp, at jeg egentlig ville slutte. Røyken var som en kjær, elskelig venn. Ungene maste på meg (hvilke barn maser ikke på foreldrene om å slutte, jeg maste selv på min egen far om det), jeg hadde astma, men det var ikke grunn god nok. Hallo! Jeg hadde jo medisiner, så da var det ikke noe problem!

Jeg blåste meg opp på ventoline både før og etter røyking. Problem løst! Nei, jeg skulle ikke slutte.

En gang forsøkte jeg å sykle opp bakken mot hit jeg bor, uten å gå av sykkelen. Jeg trodde seriøst jeg skulle dø. Det pep i brystet mitt, jeg hadde blodsmak i kjeften, prikker for øynene… OG ventoline i lomma. Phu. Saved by my friend Ventoline. Min mest trofaste da det gjaldt som verst. Jeg var så gåen og kroppen min oppførte seg kjemperart, det var som om jeg var blitt forgiftet i blodet av sykkelturen. Men jeg kom meg hjem. Og jeg feiret hjemkomsten med å rulle meg en rød mix nr 3, og virkelig suge til meg herligheten. Det innlysende hadde enda ikke kommet til meg.

Jeg tror ikke jeg tok så mange sykkelturer etter det. Ble liksom bare med tanken. Dessuten var jeg ikke så veldig lubben heller. Snarere tvert i mot, så det var ingen grunn til at jeg skulle trene.

Jeg var en lykkelig røyker. Å du verden som den pinnen gledet meg. Både morgen, middag og kveld, og alle ledige øyeblikk derimellom.

Jeg var forresten aldri den helt store morgenrøykeren. Jeg tok det stort sett igjen på kvelden.

Alltid, da jeg hadde stelt meg for kvelden, pusset tennene og alt, måtte jeg ned på kjøkkenet for å stikke hodet under vifta. 3 eller 4 rullingser måtte jeg i allefall ha, så jeg ikke skulle bli røyksugen etter jeg var lagt meg.

Jeg røyka i alle svangerskap også. Jeg var periodevis flink i det første. Det jeg ikke røyka den ene uka, tok jeg igjen på en dag, dagen etter. Jada jada… Jeg vet…. Røyke med barn i magen osv….

I andre svangerskap opererte jeg med 1 til 2 rullingser pr dag. Klapp på skulda til meg. Hurra… Skikkelig flink. Men her tok jeg igjen for den tapte røykinga da fødselen startet! Jeg drog i meg den nikotinen jeg kunne mellom riene.  Skikkelig smart, NOT.

Til mitt forsvar ble begge barna født friske og er det fremdeles, henholdsvis 18 og 14 år.

I mitt siste svangerskap røyka jeg så mye at jeg var redd for at ungen skulle bli født med sot på kroppen om han i det hele og store overlevde røykinga mi. Han overlevde, han var 4 kg ved fødselen, en skikkelig kraftplugg, og er i dag en frisk og fin 4 åring. I dette svangerskapet var det diverse som gjorde en røykeslutt meget vanskelig. Ikke at det er noen unnskyldning. Bare en forklaring.

I allefall… Ett år etter den fødselen hadde jeg fremdeles ikke tenk å slutte. Og jeg var fremdeles svært god kompis med mine astmamedisiner.

En dose før og etter røyk, særlig om det var kaldt ute. Hver eneste morgen, uten unntak, våknet jeg på nattmorran med følelsen av at det sto noen på brystet mitt, og at luftrøret var på størrelse med et knappenålshode. Da var det bare å strekke seg etter ventolinen. Problem løst, sove litt til, for så å stå opp, koke seg kaffe og gå ut på trappa for å ta en blås. Ah…. Hvilket herlig liv!

Jeg hadde ikke bare astmaen, nei, det var flere gleder ved røykingen. Ikke det at jeg vet at følgenede er en konsekvens av tobakk. Men man kan jo lure…

Hver eneste vår, sommer og gjerne utover høsten var jeg plaget med allergi. Vanvittige nyseanfall, rennende og kløende nese, enda mer kløende øyne. I perioder følte jeg meg helt handicapet.

Det var slik det var. En herlig røre av astma, allergi og tobakk. Den stygge lukta av tobakk hadde jeg enda ikke oppdaget.

Så en vakker vårdag i april 2013, skulle jeg og bror min til Mo på teater. Vi skulle se Svarta bjørn. Vi hadde hørt så mye bra om den, at da det var to billetter igjen, måtte jeg  bare bestille, så etterpå spørre bror min om han ville være med. Det var dessuten en av mine siste dager i fødselspermisjon med min minste sønn.

De eldste ungene skulle være barnevakt, så det var bare for meg å dra.

Jeg hadde dessverre den teite uvanen at jeg røkte i bilen. I løpet av turen inn til Mo i Rana, røkte jeg nærmest med begge hendene. Bror min røkte også. Foreløpig alt vel.

Vel fremme på Mo i Rana bestemte jeg og bror min oss for at vi skulle gå på Koks før teateret begynte, for å ta en kopp kaffe. Jeg røkte selvsagt fra bilen til Koks.

Nede i lokalene fant vi oss en plass, bestilte kaffe og pratet. Så merket jeg den der ufyselige følelsen når det begynner å snøre seg i brystet. Jeg hostet et par ganger, og håpet det ville gå over. Så rullet vi oss en røyk, og gikk ut. Inne på Koks igjen, hadde vi fått kaffen på bordet. Jeg var ikke noe bedre i brystet. Bror min spurte om det gikk bra. Jada, sa jeg, og begynte å grave i veska etter ventolinen. Den var ikke der. Javel, tenkte jeg, dette går sikkert bra.

Litt senere var vi på plass i teatersalen. Nesten øverst, helt i midten, stint med folk på alle kanter, der satt vi, og varmen i lokalet var allerede begynt å bli trykkende. Og jeg var stadig ganske tett i brystet. Jeg kledde av meg jakken og skjerfet og forsøkte å sitte så rett som mulig i stolen for å åpne opp. Det ble verre og verre. Jeg ble stadig tettere, og det begynte etterhvert å prikke for øynene mine og jeg fikk en emmen metallisk smak i munnen. Jeg visste ikke om jeg klarte å sitte der lenger. Jeg klarte ikke lenger å følge med på teaterstykket. Jeg hvisket til bror min hvordan det sto til, og jeg sa til ham der i teatersalen at jeg var ferdig med tobakken. Denne gangen var det alvor. Det var slutt, jeg ville ikke ha Tiedemann i livet mitt lenger!

Så ble det pause i forestillingen, og vi bestemte oss for å dra. Jeg følte at jeg ganske snart ville gå i gulvet. Jeg måtte ut i luft! På dette tidspunktet var jeg nesten desperat. Bror min sa at uansett var forestillingen så dårlig at han uansett ikke gadd å se mer!

Jeg løp ikke, men gikk veldig fort til bilen. Det eneste jeg tenkte på, var å komme meg hjem til medisinene mine. At jeg kunne kjøre til sykehuset og legevakten snertet ikke tankene mine. Bare at jeg måtte komme meg hjem så snart som råd var. Alt mulig passerte tankene mine. Jeg tenkte på de tre barna mine hjemme. Jeg skulle ikke dø! Det var slik jeg følte det, at jeg skulle dø. Det prikket stadig i hodet mitt og foran øynene. Jeg pustet hektisk. Beskrivelsen bror min senere gav meg, er vanskelig å gjengi. Men det var grusomt!

Dersom jeg ikke døde, var jeg overbevist om at jeg ville utvikle KOLS. Jeg var vettskremt.

Jeg fikk fart på bilen, og kom meg ut av sentrum. Jeg satte airkondisjon på iskaldt, og satte opp alle vinduene. Det var et par minusgrader ute.

Hadde jeg blitt stoppet av politiet den gangen, er det ikke sikert jeg hadde hatt lappen i dag. Jeg måtte bare hjem å få medisin!

Vel, jeg kom meg hjem, veldig fort, og jeg fikk tatt medisin. Jeg slapp unna med hodepine fra helvete. Men jeg levde, og jeg fikk puste. Og jeg hadde tatt beslutningen om at jeg var ferdig med røyken. Uansett hva.

Dagen etter gav jeg bror min all tobakken jeg hadde. Opplevelsen hadde ikke skremt ham. Jeg vet ikke hva som skal til for at han skal slutte, men det er ikke min sak.

Han sa han skulle spare på tobakken i tilfelle jeg ombestemte jeg. Det gjorde jeg aldri.

Jeg husker dette klart som dagen. 36 timer etter at jeg tok min siste røyk, våknet jeg for første gang på flere år UTEN at jeg var tett i brystet. Det var «ingen som sto på brystet mitt»!

I alle år mens jeg røkte (jeg røkte fra jeg var 13 år til jeg var 34 år) pleide jeg alltid å bli slimete i brystet og hostet og kremtet mye når jeg var nødt til å prate mye. Jeg ble alltid fort rusten i stemmen. Men det tok vel bare en uke, så var dette problemet borte.

De første dagene kjente jeg på et slags sug, men jeg hadde ikke lyst på røyk. Men bestemte meg for å bruke nikotinplaster. Etter en uke kjente jeg at det ikke var noen vits, så jeg rev det av.

Det var som om det skjedde en omprogramering i hodet mitt, og jeg tenkte på noe Ingvar Ambjørnsen sa, at det var irriterende lett å slutte å røyke. Var dette alt, tenkte jeg.

Det var det letteste jeg hadde gjort!

Men nå blir det som står i overskriften relevant. Har jeg jukset?

Etter et par måneder merket jeg at jeg var begynt å legge på meg. Jeg likte det slett ikke! Jeg som i hele mitt voksne liv har holdt meg slank, selv etter 3 svangerskap. Jeg hadde alltid kunnet dytte i meg hva som helst, nesten hvor mye som helst og fremdeles holde meg slank og smekker!

Argh! Dette likte jeg ikke! (det er bedre å ha noen kilo for mye, enn å stryke med i en sakte kvelningsdød)

Hva skulle jeg gjøre? Skulle jeg risikere å dø, mens jeg begynte å røyke igjen, for å stoppe utviklinga? For hver uke ble buksene mine trangere, og bhene etterhvert for små. (jeg burde jublet over det, da jeg aldri har vært framtung, for å si det slik, men det gjorde jeg altså ikke)

Jeg endte opp med å kjøpe meg ei eske snus, i den tro at nikotin ville stoppe vektøkninga… Det skjedde ikke. Jeg ble hektet på snus, og jeg endte opp med en vektøkning på 10 kg, og nesten ingen klær passet lenger, og jeg ble deppa av å kjøpe større.

Jeg er har nemlig den kroppstypen som ser overvektig ut, med bare et ganske få antall kilo for mye. Og jeg trivdes ikke med det.

Men i allefall, jeg havnet på snuskjøret, men det var ikke fordi jeg ville erstatte røyken med noe, det var forfengeligheten som seiret.

Jeg snuser den dag i dag, og jeg har ikke spart 5 øre på å slutte å røyke.

Jeg forstår at noen vil påstå at snusbruk, eller andre ting er å regne som juks, hva angår røykeslutt! Det er ikke det. Men i mitt tilfelle mener jeg det ikke er slik.

I dag, 3 år etter at jeg så døden i hvitøyet, bruker jeg som sagt snus, men jeg har oppnådd flere svært positive helseeffekter ved å slutte.

Jeg har sluttet med ventoline. Jeg blir ikke tett mer. Jeg våkner hver eneste morgen og kan puste fritt. Ikke engang på hardeste vinteren når det er svinekaldt blir jeg tett.

Jeg kan skravle til fanden tar meg uten å bli slimete og rusten i stemmen!

Jeg kan jogge meg en tur, fordi jeg kan! Uten å se mannen med ljåen bak hver eneste tre!

Jeg er sluttet med flutide, som er en forebyggende medisin som jeg pleide å bruke fast hver morgen og kveld.

Og det rareste, ikke siden sommeren 2013 har jeg brukt noen form for allergimedisin, verken tabletter, nesespray eller øyedråper.

IMG_20160410_163407

Jeg tror ikke snus er bra det heller, men jeg har ikke merket noe til skadene enda. Jeg tror jeg en vakker dag også vil komme snusen til livs.

Men jeg mener jeg ikke har jukset! Jeg har vunnet helsa mi tilbake! Jeg har i dag like gode lunger som da jeg var barn! Jeg har jo sluttet med medisiner og har ingen symptomer på verken astma, kols eller noe annet!

Hva andre måtte mene om hvorvidt snus, plaster, dampere eller hva som enn finnes der ute er juks, så får det være dem om det. Jeg har mye bedre helse nå enn da jeg var 18 år. Nå er jeg 37 år, har vært røykfri i 3 år, og vil aldri begynne å røyke igjen!

Men jeg måtte altså ha et 21 år langt forhold til Tiedemans rød mixture før jeg endelig fikk øynene opp for at han ikke var bra for meg.

Skadevirkningene snus eventuelt måtte ha, får jeg ta ved en senere anledning. Og hva som skjedde med de ekstra kiloene, det kan det hende jeg blogger om en annen gang!

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s