Sykemelding og bloggerne.

Det er ikke bare boka mi som har opptatt meg i det siste. Faktisk har det handlet svært lite om den den siste måneden.

Jeg har jo selvsagt en normal jobb også. Det sier seg selv at det er umulig å regne med noen stor inntekt på å skrive bøker, når man er i min «klasse». Jeg gikk jo tross alt i minus med hele prosjektet.

Men det var ikke det dette innlegget skulle handle om.

I gamle dager, da jeg var riktig ung, visste jeg ikke bak frem på meg selv, hva jeg ville med livet, hvor jeg skulle, eller hvor jeg var. Det er først som voksen at jeg har fått en viss retningssans. Det er da man oppdager at lyset kom på litt for sent. Ikke alt er umulig, men likevel vanskelig å gjøre noe med.

Jeg visste altså verken hit eller dit. Det resulterte i hovedsak i to ting. Jeg hoppet av skolen flere ganger og fikk meg derfor ingen utdannelse. Det andre er at jeg endte opp som en ung mor på 19 år, og knapt tørr bak ørene. Jeg trodde jeg visste alt, bare ikke det mest essensielle. Jeg visste ikke hva jeg holdt på med, men det gikk ikke opp for meg før mange år etter.

Jeg har så og si aldri vært uten arbeid. Hell i uhell, kan man si. Jeg jobbet i mellom de to eldste barna mine. Jeg begynte min karriere på et vaskeri, for så å fortsette som potet og vaskekjærring, evt stuepike med telefonvakt osv på et underlig hotell.

Senere havnet jeg i helsevesenet, og jeg jobbet flere steder, innenfor flere områder, inntil en vakker dag, som helt sikkert ikke var skyfri med blå himmel og sol… Ved nærmere ettertanke var det faktisk opp mot jul midt på 2000 tallet, jeg ble mot alle odds fast ansatt i kommunen, og det uten fagbrev i noe som helst. Joda. Griseflaks.

Jeg havnet på den beste arbeidsplassen (jeg er der fremdeles, og har vært der i snart 9 år).

Jeg jobbet mye i pleien, men mitt faste arbeidsområde er renhold. Og her kommer noe viktig inn i bildet. Ikke misforstå, jeg storkoser meg på jobb, både med brukere og kolleger. Jeg gruer meg ikke til en eneste arbeidsdag, og dagene går fort! Alltid. Ingen mulighet for kjedsom her, what so ever. Men altså; Følgende er straffen fordi man tok så teite valg:

Ettersom jeg ikke har noen utdannelse, begrenser jobbområdene seg voldsomt.

Flere ganger har jeg vært sykemeldt på grunn av armene. Jeg har på en måte vasket dem i stykker.

Jeg har det siste året gått kurs som vil gi meg fagbrev som renholdsoperatør, og det er vel og bra, for et fagbrev er viktig mht lønn, rettigheter, når jeg blir pensjonist osv.

Men altså, den siste måneden har jeg vært sykemeldt igjen, på grunn av en skakk-kjørt skulder. Å du herlige moder for en smerte jeg har kjent på! Det har føltes som full fyr, åpent kjøttsår -følelse i skuldra. Det har vært vondt å kjøre bil, ligge på den, og gjøre noe vettugt hjemme. Hybelkaninene har vokst, rotet likeså. Nå har jeg heldigvis fått min eldste sønn til å støvsuge et par ganger, men vaske gulvet har jeg ikke gjort på det jeg kan huske. Jeg vil ikke vite hvordan gulvene ser ut på nært hold.

Dette må faktisk vært den ultimate straffedom for valg jeg tok, evt ikke tok i min ungdom. Haha!

Ungdommer- skaff dere utdannelse og gjør det dere har lyst til i livet!

Altså, jeg trives som sagt med jobben min, og renhold er dritviktig! Man kan ikke drifte noe som helst uten renhold. Det er ikke lov. Da kommer mattilsynet å stenger sjappa! (samtidig drømmer jeg om å leve av skriving, hahaha, 12 bøker for faen!! haha)

Men jeg drømte aldri om å ende opp med et slikt yrke.

Den siste måneden har jeg, helt innlysende, gjort minst mulig. Jeg har lest noen bøker. Det er aldri uviktig. Men det er passiv aktivitet. Jeg har en trimsykkel i stua som jeg har brukt et par ganger. Amen for den. Har dermed unngått muskelsvinn. Jeg kunne selvsagt gått turer, men dørstokkmila er lang, jeg vil ikke gå alene, og på kvelden er jeg fryktelig mørkredd. Jeg er redd for spøkelser, elg, bjørn og store, svarte trær.

Og jeg har sett en del på tv. Jeg har sett alle episodene av en islandsk krimserie, jeg har blitt hektet på tv2 serien bloggerne, og katastrofale plastiske operasjoner. Det er helt klart at jeg har hatt for mye passiv tid til rådighet. Takk og lov for at jeg nå er 50% tilbake i jobb. Hurra. Ikke noe vasking, jeg er delvis gått tilbake til pleien. Annen måte og jobbe på…etc.

Her en kveld hengte jeg meg veldig opp i noe som ble sagt i en episode av bloggerne. Jeg burde ikke ta det seriøst. Det er et tv program. Men det har altså nærmest plaget meg i mange dager. Jeg vil ikke nevne navn, for jeg har ikke noe mot bloggeungdommer på 20 pluss minus. Jeg er snart 38, så jeg holder meg for god for å rakke ned på noen. Det er ikke min stil.

Men altså! Det jeg hengte meg opp i var dette, det lød muligens slik: Det er veldig krevende å være blogger samtidig som du er mamma, og må sjonglere i mellom.

Javel. Hva skal man si til det!? Jeg vet bare dette, det irriterte meg!

Siden 2002 har jeg vært alenemor. Jeg har og hadde også da jobb. Jeg pendler til jobb, kjører mange mil hver dag, jeg planlegger middag, lager den, handler, holder orden i huset. Jeg har skrevet 3 bøker, lest atskillig flere. Og jeg kunne fortsatt i det uendelige.

Jeg vet hva krevede er! For ikke å snakke om kriser i familien, av forskjellig slag de senere år. Og jeg har ingen som hjelper meg i det daglige.

Jeg vet at toppbloggere helt sikkert har et visst press på seg. De tjener jo penger på det, men faen! Du forstår hva jeg mener, sant?

Krevende for faen! Jeg prøver også å tjene penger. Og det gjør jeg på vasking. Bokprosjektet går i minus, og skuldrene mine kan noen få billig.

Siden oktober 2015 har jeg slitt veldig hardt økonomisk. Jeg hadde en megastor reperasjon på bilen, som jeg er steike avhengig av for å komme meg på jobb! Jeg tømte bufferen for å få det betalt!

Når regningene er betalt, er det nesten ikke penger igjen, og denne måneden hadde jeg flere utgifter enn inntekter…

Takke faen for Kiwi og deres first price produkter, og at jeg er vant til å ha lite penger, så jeg klarer meg. Det går rundt på et vis, men alt må planlegges ned til minste detalj. Jeg er ikke blakk før siste tomflaska er panta!

first price.jpg

Tenker vi sier det er krevende!

Jeg kunne godt tenke meg å slå gjennom som forfatter, håve inn gryn, eller vinne i lotto slik at jeg får fiksa det fordømte huset, slutte å vaske, skrive enda flere bøker, og ikke minst reise, ta en drink før kl 11 på formiddagen. Men til syvende og sist vet jeg ikke om det ville gjort meg mer lykkelig. Virkelig lykkelig! Men livet er krevende, mer krevende for noen, enn for andre!

Men HEY! Jeg har mat i skapet, dog  mer first price enn merkevarer, jeg har ved i kjelleren, bensin på bilen, bor billig, hverdagen er tidvis en kabal. Livet er krevende, og ikke for pyser.

På den andre side, hvordan hadde det sett ut om alt var plankekjøring, med null utfordringer?

God påske folkens!

ps. Takket være priskrigen på smågodt, blir det godis på familyen i år også 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s