Værfast på facebook.

En vanlig morgen i mitt eget kjøkken. Vel helt vanlig er den ikke. Når jeg ser ut av kjøkkenvinduet, skjønner jeg at denne dagen, som flust av andre, kan komme til å by på diverse utfordringer. Bilen min er borte. Jaja, måke kan jeg gjøre senere, tenker jeg mens jeg skjenker meg et digert krus kaffe. Ingen grunn til bekymring. Jeg har mat i kjøleskapet, og tobakkspakka er nesten full. Ergo må jeg bare snø inne. En liten stund til.

Er det ikke finurlig hvordan den første snøen kalles «sne», mens den etter hvert går over til å hete snø. I februar kalles den «sny» og på slutten av vinteren sier vi «schny» og scnyplog».
Jeg tenker ikke mer på det faktum at jeg sitter i et snøhull, praktisk talt innesnødd og ikke eier en liten snøfres engang, før jeg slår på laptopen som for øvrig er både min avis til morgenkaffen, dagbok, arbeidsplass og min mulighet til å se hva naboen gjør av interessante ting i en travel vinterhverdag.
Jeg logger på Facebook. Den hvite logoen på blå bakgrunn skinner i mot meg.
Og hva ser jeg? Jo da. En drøss av oppdateringer avgående været. Folk hater snøvær. Noen er i ferd med å pådra seg hjerteinfarkt på grunn av utallige turer ut med snøskoffa.
Og hvor skal folk gjøre av snøen? Det er ikke grenser for problemer. Jeg får full innsikt i en hage tre hus borte, da detaljerte bilder er blitt lagt ut av en kvinne i nabolaget som er bekymret fordi tørketativet ute er i ferd med å bli borte i snømassene og sannsynligvis ikke vil dukke opp igjen før ti St. Hans.
En annen mener det er blitt så mildt i været at det bare er å finne fram badebuksa og ta tredobbel salto fra verandaen, og noen skummer rett og slett over av vrede og sinne på grunn av de store snømassene. Særlig når vedkommende må grynne til midt på lårene i snø, og dongeribuksa dessverre er så kort at den kryper opp på leggene slik at snøen legger seg som et forfriskende stikk på nybarberte legger. Stiletthæler er dessuten et særdeles upraktisk fottøy i disse tider. Også det lærer jeg på Facebook. Vel… Takke meg til vinterskoene mine og selveste stordressen fra Europris dersom jeg blir tvunget ut for å foreta nødvendig snørydding. Intet skal krype inn på huden min.
Noen fryser på seg kattunger, andre fryser av seg ballene av kulde.
Jeg river meg løs fra Facebook et øyeblikk. Dessverre har jeg ikke andre vettuge ting å foreta meg i dag. På forfatterfronten er det i disse tider tørke. Ofte blir jeg bare sittende og monotont å stirre inn i en blinkende markør på et blankt word dokument, eller så har jeg skrevet ut nok en skrivebok med strekmenn i alle tenkelige varianter.
Jeg oppdager til min forskrekkelse at det er tomt for kaffe i kanna. Jeg er tvunget til å sette på ny, og tar meg en tur under vifta. Jeg kan jo ikke stå ute og røyke på en dag som denne, da jeg ikke ser sigaretten for bare snø. Jeg er unnskyldt.
Igjen peiler jeg inn kursen for laptopen.
Jeg legger merke til at noen har lagt ut linker til diverse reisebyrå.
-Ååå, jeg hater vinteren. Nå er jeg så lei kulden, at jeg vil bare reise bort. BORT!
Men hva tenker vedkommende på? Jeg har vanskelig for å forestille meg at noe fly som helst har til hensikt å forsøke å lette i dette uværet. Dessuten er det ikke sikkert at rullebanen er ryddet engang. Jeg ser for meg en hjullaster der den kjører i skytteltrafikk for å ta rede på det stadige snøfallet, mens kaptein og flyvertinner står og ser på med et kaffekrus i papp i hånden og en snerten liten trillekoffert plassert ved bena mens de kanskje lurer på om de i det hele tatt kommer til å rekke restaurantbesøket og kinoen de hadde planlagt i lang til hjemme hos seg selv. I Trondheim. Neida, nå er de dessverre innesnødd på Røssvoll lufthavn, Mo i Rana, og det er ingen umiddelbare utsikter for å forlate stedet umiddelbart.
Jeg tømmer kaffekoppen og ler for meg selv. Folk hater vinteren her i nord. Det er helt tydelig. Ikke en eneste positiv oppdatering i sikte. Jeg skriver ingen. Har ikke noe å si. Jeg skal ikke ut, ergo er ikke snøen som faller der ute et problem.
Jeg kikker ut av vinduet. For det meste ligger gata død. Bare en traktor som desperat forsøker å holde veien åpen.
Så legger jeg merke til brøytekanten på tvers av innkjørselen min. Nå kjenner jeg at jeg blir en tanke sint. Jeg blir nødt til å gå ut å måke. Det er ikke noen lett snø som ligger der, men isklumper på størrelse med hunder. Jeg liker det ikke, men jeg er i ferd med å bli forbannet, og synke på nivå med klagene over været på Facebook. Ikke det at været blir bedre av verken å klage eller skrive sutremeldinger i statusen, men jeg kjenner meg fristet!
Jeg får lyst til å fyre av en offentlig salve mot hvem det enn var som brøytet meg inne. Jeg så ikke hvem det var, så jeg døper bare spetakkelet til John Deere, for det var en grønn traktor med gul skuffe foran. Den hadde en rød fres bak. Ååå, jeg kunne ha kverket den fresen.
Bedre blir det ikke når jeg går inn på nettutgaven av lokalavisen. Der står å lese at politiet advarer mot bilkjøring. Men de er for sent ute. Kaoset er allerede et faktum. Folks vrede over vinteren eksploderer som et fyrverkeri. Over alt i bygd og by står det biler på kryss og tvers. Folk forsøker å grave seg ut med årets statoilkopp, og de har ikke tilstrekkelig varme klær på seg. De skulle jo bare en tur på butikken… Folk hytter neven mot Mesta og andre som ikke klarer å holde veinettet åpent. Og jeg er fremdeles glad til at jeg er innesnødd hjemme hos meg selv.

En ny dag dukker opp, og verden er som forandret. Ute ser jeg meterhøye brøyteskavler og strålende sol fra knall blå himmel. Verden er ikke så verst.
Jeg slår igjen på laptopen og logger inn på Facebook. Jeg er for nysgjerrig til å la være. Det skal jeg hilse og si… Her har det skjedd forandringer. Tar jeg ikke mye feil, så er det de samme personene som har oppdatert status i dag som i går. Da hatet de vinteren, de var rødglødende og frustrerte. I dag smiler de, pakker sekken med kaffe, appelsin og Kvikklunsj.
Det går noen timer og jeg får servert rene påskeidyllen i form av bål og lek i snøen i form av bilder på laptopen hjemme i min egen stue.
Vinteren er herlig! Måtte den vare helt til påske!
Når jeg tenker etter, så vet jeg at jeg har et par gamle ski i boden ute. Plutselig har jeg blitt smittet med et strålende humør. Og jeg vil ut! Det kan jeg takke mine venner på Facebook og et strålende vintervær for.
Vi både elsker og hater den nordnorske vinteren!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s