Enda et utdrag fra boken min, Irmelin Rothman, din for evig.

Aud Borghild hadde ikke snakket en eneste gang med datteren siden den dagen hun slo henne med flat hånd i ansiktet. Hun hadde forsøkt å ringe Irmelin senere samme dag, men hun hadde ikke svart eller ringt opp igjen, så Aud Borghild forsøkte ikke igjen.
Hun skulle vise dem at hun slett ikke var avhengig av Irmelin, slik hun hadde fått høre. Ikke kjente hun seg igjen i det andre Irmelin hadde sagt heller.
Det var blitt 1. desember, og Aud Borghild var i ferd med å pynte til advent. Hadde dette vært som alle år tidligere, så hadde hun ringt til Irmelin for å invitere henne på kaffe og noe av den første julebaksten. Men slik ble det ikke i år. Hun ble sittende ved spisebordet i stuen å se på telefonen. Aud Borghild ville ringe datteren, men fikk seg ikke til det. Ingen andre hadde forsøkt å ringe henne selv heller.
Hun ble fylt av en stor tomhet og var tiltaksløs. Men hun bestemte seg likevel for at den manglende kontakten med datteren ikke skulle stoppe henne. Hun skulle lage jul i huset likevel.
Da hun kom opp på den mørke kvisten, var hun ikke sikker på hvor esken med adventsstaker og lilla duker sto. Det var lenge siden hun hadde vært her oppe. Det var alltid Irmelin som tilbød seg å gå opp. Trappen var skummel, selv for unge folk.
Etter en del leting etter snoren til lyset i taket, klarte hun til slutt å orientere seg.
Først vurderte hun å ta en og en ting ut av esken og bære ned, men så bestemte hun seg for at hun klarte hele esken på en gang.
Hun satte esken ved luken, satte seg ned på kne og satte føttene på det første trinnet før hun tok esken med adventspynten under den ene armen, og holdt seg med den andre.

– Det er så rart, sa Irmelin til Johan da de hadde hengt opp den siste adventstjernen i biblioteket.
– Jeg pleier alltid å dra innom mamma 1. desember, og i dag har jeg ikke engang snakket med henne.
– Jeg kan forstå at det er merkelig, sa Johan.
– Det kan jo hende din mor skammer seg siden du ikke har hørt noe fra henne, sa han.
– Jeg skal innrømme at jeg kunne hatt lyst til å ringe henne på tross av den som skjedde, Johan.
– Da syns jeg du skal gjøre det, sa han. – Hun er fremdeles din mor.
– Sånn. Henger stjernen bra? sa Irmelin mens hun gikk ned fra gardintrappen. Hun ville flytte fokus over på noe annet.
– Ja, det ser bra ut, sa Johan.
– Det føles likevel litt ekkelt å skulle ringe henne etter det som skjedde, sa Irmelin.

Boken min kan bestilles her, eller hos meg direkte med en personlig hilsen 🙂 Send i såfall mail til meg: ceciliebjornstad@gmail.com

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s