Oppsumering så langt.

nyhentet

Da har det straks gått 5 måneder siden den siste boka mi, Irmelin Rothman kom ut.

Før jeg bestemte meg for å gå for utgivelse, lot jeg folk lese manuset på bloggen min. Tilbakemeldingene jeg fikk da, var bare helt fantastiske. Da jeg gikk ut med at jeg vurderte å gi det ut i bokform, ble leserne begeistret.

Jeg spekulerte veldig på hvordan jeg skulle gjøre det… Hvem jeg skulle bruke, hvor mange bøker jeg skulle få trykket opp, osv.

Jeg landet på Kolofon forlag. Jeg fikk et veldig godt tilbud, som jeg etter litt betenkningstid gikk for. Jeg kontaktet banken min, og lånte 60 000 kr for å finansiere dette prosjektet. For å dekke opp lånet, kom jeg til at jeg måtte selge 200 bøker selv. 500 bøker ble trykket opp totalt. Altså ingen stor mengde bøker. Faktisk bare en dråpe i havet, i den store sammenheng!

Jeg snakket med mange mennesker om prosjektet, om jeg ville komme til å klare det eller ikke. Flere personer var virkelig pådrivere for prosjektet. De mente at å selge 200 bøker ville bli det minste problemet. De ville snakke med sine venner, som igjen skulle snakke med sine venner osv… Ikke for å glemme at de store pådriverne selv ville kjøpe èn, om ikke flere bøker.

I denne fasen var jeg veldig i tvil til hele greia, men jeg endte med å tro på disse som virkelig «heiet» meg og prosjektet frem! Folk mente at det overhodet ikke ville bli noe problem å selge 200 bøker. Etterhvert trodde jeg også på det.

En annen ting er at jeg er meget stolt over denne boken. Mer stolt av denne, enn de to første bøkene mine. Jeg håper og tror at jeg kanskje har utviklet meg siden denn aller første utgivelsen.

1431716544898

Så en vakker vårdag, april dette herrens år 2015 kom endelig boken min. Jeg var passelig stolt da jeg hentet de første eskene med bøkene på posten. Jeg åpnet en eske allerede i bilen. Jeg måtte se boken. Å, jeg var så stolt! Forsiden som min datter står bak var veldig bra! Alt var bra med boken, boksidene og alt! Jeg gledet meg til å endelig begynne å selge boka! Og som tidligere nevnt var det flere som var svært positiv til dette og jeg regnet med at det ville gå greit.

Men ting gikk ikke som jeg håpet, det hele kom skeivt ut allerede fra begynnelsen. Ingen katastrofe riktignok, men surt likevel.

For det første, de aller største pådriverne som virkelig oppmuntret meg, gikk under jorden. Intet hørt og intet sett til dem siden boken kom ut. Men min faste leserskare har stått ved min side og støttet prosjektet og kjøpt bok, det skal sies, og tusen takk for det! Men de alene kan ikke gjøre «kål» på 200 bøker alene.

Kort tid etter utgivelsen kontaktet jeg pressen, og forlaget sendte ut noen anmeldereksemplarer.

Her gikk ikke ting som jeg hadde trodd. Jeg var blåøyd og naiv, og hadde faktisk regnet med at det ville bli skrevet om meg og boka mi i lokalpressen. Den største lokalavisen, Rana Blad, ville ikke ha noe med boka mi eller meg å gjøre. Den så jeg ikke komme. Jeg er klar over at jeg ikke har noe stort navn, om noe navn i det hele tatt, men de hadde laget ikke mindre enn 3 intervjuer da mine 2 første bøker ble utgitt i 2009 og 2010. Så jeg regnet det som bombesikkert at de ville intervjue meg, og skape litt blest om utgivelsen. Det hele ble en skuffelse.

Avisen her i min egen kommune, Avisa Hemnes, laget en liten sak om meg og utgivelsen, og det er jeg veldig glad for! Men dessverre nådde det ikke så veldig mange.

Jeg hadde også kontakt med en frilansjournalist som lager saker for Rana Blad. Også h*a sa at et intervju var uaktuelt.

Vedkommende sa faktisk til meg: Vet du, aviser lager ikke intervju med folk for at det skal bidra til salg! For slike ting må du kjøpe en annonse og rykke inn selv!

Jeg oppfattet denne uttalelsen som svært dårlig gjort! Hallo, liksom! Jeg mener hallo! Hvordan skal jeg kunne greie å selge bøker om ingen vet at jeg finnes? Hvordan skal folk uten videre gå inn i bokhandelen på Mo i Rana feks, og kjøpe boka min om ingen aner hvem jeg er, og det aldri har hørt om boka? Et intervju er vel ment å skape en viss interesse?!

Jeg satt igjen med en skikkelig ekkel og litt kvalm følelse i magen.

Dersom jeg selv leser en sak som vekker interesse, så er det ganske sikkert at jeg vil kjøpe boka, se filmen, gå på teaterforestillingen osv, dersom slike ting interesserer meg og og likte intervjuet! Så ja, et intervju med meg om boka ville absolutt hjulpet på! Særlig for meg, som liten, ukjent forfatter er slik pressedekning forskjellen på liv og død hva angår meg og mine bøker!

Dessuten trodde jeg at det faktum at jeg faktisk har lånt 60 000 kr for å realisere dette prosjektet, faktisk sier noe om min interesse og lidenskap for skriving og bøker! Eller er jeg bare interessant nok dersom jeg, med litt flaks begynner og gro gullhår, og en vakker dag blir antatt av et stort forlag? Ikke vet jeg. Jeg trodde i allefall at det jeg gjorde, lånte penger, og satte igang dette prosjektet var noe som var interessant.

Jeg visste fra før at dette ville by på utfordringer, men det ble større utfordringer enn jeg hadde forestilt meg.

Pr i dag har jeg omtrent halvparten av bøkene igjen. De står i esker her hjemme hos meg. I banken har jeg omtrent 30 000 kr igjen å betale på boklånet. Det er ikke uoverkommelig, men surt!

Jeg har fått flere gode tilbakemeldinger på boka mi fra folk som har lest, og det er jeg uendelig glad for! Noen likte ikke boka så godt, det er også helt fint! Man kan ikke «gjøre alle til lags». Det klarer selv ikke Jo Nesbø!

Irmelin

Skål for Irmelin Rothman!

Noen positive sjeler har sagt at bøker selges over flere år, særlig om det går rykter om at den er god! Jo det kan hende, men hva hjelper det når de fleste ikke kjenner til meg og min utgivelse? Ved et raskt søk på internett finner jeg lite og ingenting om boka mi, annet enn det jeg selv har skrevet i bloggen. Og det som er veldig irriterende å tenke på, er at jeg i utgangspunktet ikke fikk trykket opp så mange bøker, bare 500 stykker!

Jeg har altså ca halvparten av de 200 bøkene igjen, og den finnes i alle kjente nettbokhandler, men hva hjelper det når folk ikke vet om det? Det er svært vanskelig for meg å nå ut til publikum via Facebook, både min private side og min forfatterside, så det at media (untatt Avisa Hemnes) ikke ville skrive om meg, ødela for meg.

Før boken kom, visste jeg at jeg ville få litt jobb, men at det skulle bli så vanskelig kunne jeg ikke forestilt meg.

I begynnelsen, i mai og juni deltok jeg på noen arrangementer. Jeg solgte noen bøker, ikke veldig mange men jeg var fornøyd. På de to første arrangementene solgte jeg ca 45 bøker, på det siste bare 3 stk.

Så jeg har mistet litt motet nå. Men det er høst, og enten vi vil det eller ikke, så går det mot jul, så kanskje er det en mulighet å få solgt noen da.

I sommer forsøkte jeg meg på et «sommertilbud» på boka mi. Jeg reduserte prisen fra ordinær pris som er 299 kr, til 249 kr. Ingen stor oppslutning. Bare 3 solgte.

Jeg har ikke lyst å gi helt opp enda når det gjelder Irmelin Rothman, din for evig.

Men til syvende og sist avgjør salget av denne boken om jeg i fremtiden gir ut flere bøker, særlig om jeg må finansiere selv. Jeg kan ikke låne til et nytt prosjekt om jeg fremdeles har lån og betale på for den forrige.

Men enn så lenge lever Irmelin.

Manus

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s