19 år, nybakt mor og rammet av sykdom.

Jeg har tenkt en stund på om jeg skal skrive denne historien, eller ikke. Det er et vanskelig tema, og jeg har skammet meg over den, og jeg har i mange år fortrengt den. Jeg skriver den ikke for at vi skal få medlidenhet og at folk skal synes synd på oss, jeg skriver den fordi det er et viktig tema som ikke bør være tabu. Dette har rammet mange, og det kommer til å ramme flere så lenge det fødes barn.  Det bør snakkes om, man må være i stand til å se tegnene slik at de som rammes kan få hjelp i tide.

Jeg begynte å tenke på dette da min datter for noen måneder siden fikk en diagnose. Siden har jeg følt at jeg har sviktet som mor. Jeg har følt meg skyldig og helt elendig. Addi rangle Jeg fikk en alvorlig fødselsdepresjon da min datter kom til verden i februar 1998.

For å forklare min depressjon er jeg nødt til å fortelle min fødselshistorie.

Jeg var 18 år da jeg i 1997 oppdaget at jeg var gravid med henne. Ingen ideel alder. Jeg hadde hoppet av videregående skole og hadde ingen jobb. Jeg mottok på den tiden sosialstønad for å overleve. Ingen luksustilværelse, men det gikk. Jeg levde sammen med faren hennes. Vi hadde bare vært sammen i omtrent 6 måneder da jeg oppdaget at hun var på vei. Jeg visste ikke at hun var en jente før etter fødselen.

Svangerskapet forløp helt normalt, ingen komplikasjoner i det hele tatt. Jeg var ikke kvalm en gang. Selv om jeg hadde et dårlig utgangspunkt, så gledet jeg meg til å bli mamma. Jeg leste alt jeg kom over om svangerskap. Jeg lånte filmer og bøker på biblioteket. Jeg strikket små plagg, og etterhvert som fødselen nærmet seg, så begynte jeg å «bygge rede». Vi kjøpte en del barneutstyr og klær. Jeg vasket de små klærne og la dem på plass. Av og til og jeg frem klærne og så på dem, mens jeg tenkte på dette vanvittige underet at et lite menneske skulle fylle dem. På den tiden følte jeg at jeg og barnefar hadde et godt forhold. Vi gjorde vårt beste, selv om vi i realiteten ikke ante hva vi holdt på med. De så jeg mange år etterpå.

Jeg savnet mye da jeg gikk gravid. Særlig savnet jeg en mor å ringe til for å spørre om alt mulig. Men det hadde jeg ikke. Jeg hadde en mor, men hun var da, som nå, ikke interessert i noen form for kontakt. Jeg har ikke savnet noen mor før jeg ble gravid, eller i årene etter, men akkurat da jeg gikk gravid som 18 åring ønsket jeg meg mer enn noe annet en mor. Jeg hadde forøvrig heller ikke noen familie å forholde meg til på et skikkelig vis. Det har i alle år vært vanskelig.

Men jeg har nå som 36 åring, forsonet meg med akkurat det. Men jeg ønsket på den tiden jeg var gravid, at jeg hadde en normal familie rundt meg.

Jeg fylte 19 år bare et par måneder før fødselen startet. Søndag 15 februar 1998, på kvelden, merket jeg at ting var i emning. Jeg fikk rier som stadig økte i styrke. Men ingenting skjedde. På morgenen rundt kl 0800, 16 februar kjørte barnefaren meg til sykehuset. Jeg slet med smertefulle rier i mange timer. Jordmor undersøkte meg av og til. Ingenting hendte.

Jeg forsøkte å slappe av i badekar, jeg fikk akupunktur og petidinsprøyte. Ingenting hjalp. Jeg brukte lystgass for å komme meg gjennom de verste smertetoppene. Jeg var fullstendig utslitt. Jordmor og lege forsøkte å sette meg på drypp for å få noe til å skje, men jeg hadde fremdeles rier uten noe framgang. Det ble besluttet å sette meg på epidural. På dette tidspunktet hadde jeg fått litt åpning, men dessverre skjedde det ikke noe mer.

Jordmor tok vannet etterhvert, og oppdaget at fostervannet var misfarget. Fosterlyden ble dårlig. Barnet hadde det ikke bra. Jeg var redd jeg skulle miste det. Aldri før hadde jeg følt meg så hjelpeløs og fortapt som da. Jeg visste ikke hva jeg hadde forventet meg av fødselen, men dette skremte meg. Og det skremte barnefaren. Plutselig var det mange folk inne på fødestua. Klokka var litt over 17. Noen sa til meg at de ble nødt til å utøre et hastesnitt. Ungen måtte ut fort. Jeg var 19 år, og trodde jeg skulle dø sammen med barnet.

Kl 1723 hentet de ut barnet mitt, men jeg fikk det ikke med meg. Jeg husket ikke at jeg så henne. Det varte uansett bare et øyeblikk for jenta trengte umiddelbar legehjelp. Hun ble lagt i kuvøse. Jeg husker da jeg lå der og så opp i operasjonslampa. Jeg så hva som skjedde der nede ved magen min. Da morkaken kom ut, trodde jeg de tok ut livmoren min og at barnet var dødt. Jeg tror jeg gråt, for noen var oppi ansiktet mitt og tørket noe hele tiden.

Om det var samme kveld eller kvelden etter jeg våknet, vet jeg ikke. Jeg var i allefall på intensiven. Jeg hadde blitt veldig syk etter keisersnittet. Min far og bror var der. Barnefar var der også, men det har jeg bare fjerne minner av. Jeg vet at jeg fikk holde barnet en stund, men det meste er borte. Etterhvert kom jeg til meg selv.

Jeg var skuffet, sint og lei meg. Og jeg følte meg snytt for en normal fødsel. Det var ikke slik som dette det skulle bli! Jeg ble etterhvert flyttet på fødeavdelingen. Jeg hadde vondt etter snittet, men det ble forventet at jeg var oppe og gikk og hadde barnet hos meg. Jeg vet ikke hva jeg følte da jeg var på føden, men det var ikke glede over barnet, slik det nærmest var forventet. jeg slet med ammingen, og jeg følte meg tom. Jeg fikk hjelp med ammngen, men det var igrunn det jeg fikk hjelp til.

Jeg fikk besøk et par ganger da jeg var innlagt, men jeg syns og huske at jeg ikke var særlig imøtekommende overfor dem som besøkte meg. Jeg var innlagt en hel uke, for at jordmødrene og legene var sikre på at vi var friske fysisk. Ingen stilte spørsmål ved min psykiske helse. Jeg gjorde det vel kanskje heller ikke, jeg ville ikke innse nat jeg ikke hadde klart å knytte meg til barnet. Jeg trodde det ville komme bare jeg kom hjem til mine egne omgivelser.

Jeg kunne skrevet en hel bok om de første månedene, men det blir for omfattende, så jeg skal forsøke å korte ned til det viktigste. Min første opplevelse da jeg kom hjem fra føden var at jeg ikke ville amme min lille datter. Men jeg hadde melk nok og teknikken var på plass, så det var ikke der problemet lå, jeg klarte bare ikke at dette lille mennesket skulle invadere kroppen min, så jeg forsøkte å få henne til å ta flaske med MME. Hellet var varierende. Motvillig ammet jeg henne likevel i noen måneder.

Etter en fødsel er det vanlig at helsesøster kommer på hjemmebesøk. Hun ringte meg og ville besøke meg og min nyfødte datter. Jeg husker jeg ble fryktelig mistenksom overfor dette, og gjorde hva jeg kunne for å avverge besøket. Jeg husker ikke nøyaktig, men jeg tror jeg endte opp med å besøke helsestasjonen i stedet. Jeg fulgte opp alle spedbarnskontroller. Barnet ble målt og veid, og alt var tilsynelatende i orden. Ingen stilte fremdeles spørsmål ved min psykiske helse. Jeg tror jeg ble god på å skjule det. For de aller fleste i allefall.

Jeg begynte selv etterhvert å føle meg fullstendig gal. Jeg visste på den tiden ikke noe som helst om fødselsdepresjon, men jeg forsto selv at noe absolutt ikke var som det skulle. Og jeg skammet meg. Men å snakke med noen om hvordan jeg hadde det, var helt utenkelig. Etter at jeg kom hjem fra sykehuset mistet jeg også etterhvert matlysten. På bare et par måneder mistet jeg omlag 15 kg. I en lang periode levde jeg nesten utelukkende på en pakke nudler pr dag, og utover det gikk det i kaffe og røyk. At jeg faktisk hadde melk til ungen min i noen måneder var helt utrolig.

Datteren min skrek mye. Jeg er ganske sikker på at det hadde med min psykiske helse og gjøre, for jeg var fryktelig syk. Det har jeg forstått mange år senere. Jeg forsto jo på den tiden at noe var galt, men jeg kunne ikke erkjenne det for meg selv. Hun fikk dekket behov for mat, rene klær og bleier, men jeg klarte ikke være glad i henne slik jeg skulle. Og det har jeg grått mine modige tårer over flere ganger i årenes løp.

Jeg fikk ingen hjelp, og jeg ba heller ikke om det, men på ett eller annet tidspunkt kom jeg ut av depresjonen. Jeg elsker min datter og hun vet det. Vi fikk en knallhard start sammen, og hun har slitt, slik vi har vært relativ åpen om.

Som jeg nevnte i begynnelsen her, så er jeg nesten 100 % sikker på at hennes problemer i barne og ungdomsårene kommer at hennes start på livet. Keisersnittet, og det at vi trodde vi kom til å miste henne da hun lå i magen min, og det faktum at jeg var meget syk.

Fra barnefar var det ingen forståelse. Han så ikke signalene. For han var jeg bare «gal». Ingenting fungerte slik det burde da min datter var nyfødt. Da hun var omlag 1 år ble jeg tvangsinnlagt på NPS i Bodø for 3 uker. Men utrolig nok, etter èn uke fikk jeg dra hjem. Da var det visstnok ikke behov for meg å være der lenger. kanskje jeg også da dekket over hvor syk jeg var. Jeg skammet meg over å være der! Gode gud som jeg skammet meg! Jeg ville ikke at noen skulle vite om det. Jeg tryglet om at det skulle være hemmelig! Hva hadde jeg på et sted som det å gjøre?! Rundt meg var det psykoser og «galskap» som skremte vannet av meg! Jeg fikk ikke låse døren til do eller dusj, og jeg følte at jeg var i et bur hvor jeg ikke hørte hjemme. Jeg skjerpet meg, anstrengte meg det jeg kunne for å være frisk. Jeg hadde samtaler med lege, og tiden ut over det ble brukt til å røyke og drikke kaffe.

Jeg var da 20 år, innlagt og følte at jeg hadde sviktet min datter, jeg var en elendig mor og hun fortjente noen bedre enn meg! Men jeg kom meg ut av depresjonen sakte men sikkert, men det var en dyrkjøpt erfaring. Ting ble ødelagt, og umulig å reparere, Det nytter ikke å være etterpåklok, men jeg skulle ha svelget stoltheten min og bedt om hjelp før det gikk for langt! Jeg tok valg på den tiden som var hinsides vanvittig, valg jeg aldri for noen pris hadde villet gjøre i dag. Da hun bare var 4 uker gammel, begynte jeg å benytte barnevakt for at jeg skulle få gjøre «mine ting» . Det være seg å gå på byen, feste osv. Jeg levnet min datter hos min far ( som på den tiden var friskere fysisk enn han er i dag) for at jeg skulle få fri. Hun hadde nok ingen fare, men jeg selv så ikke galskapen i adferden jeg bedrev.

Det tok vel 1-2 år før jeg klarte å elske min lille datter, og jeg har hatt det fryktelig på grunn av det i årenes løp, men jeg kunne faktisk ikke noe for det,jeg var syk! Såpass syk at det er helt utrolig at det ikke ringte noen bjeller noe sted!

Da jeg skulle ha min sønn, 3,5 år senere var jeg livredd. Livredd for at jeg nok en gang skulle ende opp med komplikasjoner omkring fødsel, livredd for å bli syk igjen. Men jeg ble ikke det. Min sønn kom til verden etter en helt problemfri fødsel som gikk ganske fort på naturlig måte. Da han ble født og jeg fikk ham opp på brystet, visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte, jeg var bare så lykkelig da jeg så gutten. Etter bare et par dager dro jeg hjem. Og jeg følte meg lykkelig, men til tross for det så slet jeg fremdeles med det faktum at jeg hadde vært syk, og at ting hadde blitt som dem ble da jeg fikk min datter. Jeg vet at omstendighetene rundt fødselsopplevelsen og keisersnittet var den utløsende faktor av min fødselsdepresjon.

Alle var opptatt av det fysiske, ingen snakket noensinne om det mentale rundt en slik opplevelse. Dette kombinert med min mangel på nettverk som familie, venner osv på den tiden, gjorde alt vondt verre for meg. Jeg hadde ingen å støtte meg på. Barnefar hadde heller ikke noe godt utgangspunkt for voksenlivet, så det er ikke noe merkelig at ting ble som det ble. Men jeg kom meg. Jeg ble ikke syk igjen. Vettet kom til meg sakte men sikkert, og jeg klarer meg i dag meget godt som trebarnsmor! Jeg har 13 års fartstid som alenemor.

11751462_1469099083410456_3090559720514955706_n Min datter er i dag en fantastisk ung kvinne på 17 år, som bor for seg selv og skal gå skole.

Min sønn på 14 år er en fin fyr som dette kommende skoleåret skal konfirmeres.

Min 3 åring er bare en lykkelig liten gutt som gir meg og sine storesøsken glede dagen lang. Heller ikke da han kom til verden ble jeg rammet av fødselsdepresjon. Og jeg var ikke redd for det heller.

Jeg følte meg trygg i morsrollen og det jeg hadde i vente, selv om jeg var og er alene med omsorgen.

Min datter var tidligere i år åpen om sin diagnose. Slike diagnoser kan komme av flere ting, blandt annet av at mor har hatt fødselsdepresjon. Nå skal det sies at det hersker en del tvil om denne diagnosen. Symptomer som barn med denne diagnosen har, var ikke tilstede da hun var baby og smårolling. Jeg går ikke nærmere inn på det. Verken hennes far eller jeg ble intervjuet av BUP da min datter ble utredet.

Diagnosen er utelukkende basert på min datters egne utsagn. Men likevel, dessverre vil jeg tro at min datter har hatt sine problemer og utfordringer på grunn av det jeg har skrevet om her, og da den erkjennelsen gikk opp for meg følte jeg meg helt jævlig! Jeg var usikker på om jeg ville oppleve en dag til, men det gikk over. Adriane Jeg føler at motgang har gjort meg/oss sterke og jeg har begge bena plantet godt på jorden. Jeg og min datter Adriane kan prate om absolutt alt. Alt fra klesvask, sex og kaffekoking. Og også dette. Min datter vet alt om depresjonen som rammet meg da jeg var 19 år, og da hun kom til verden. DSC00314

Jeg vil fortelle denne personlige historien for å bryte ned noen tabuer. Det må bli mer åpenhet om slike ting som dette. Jeg tror at min historie kan være til hjelp for andre kvinner som kanskje sliter med det samme som jeg gjorde, eller kanskje føler at ikke alt er som det skulle vært! En ting er sikkert. Det å få barn er en omvelting i livet. I dag er jeg en frisk og glad alenemot til 3, mot alle odds, vil jeg kanskje si.

Den det finnes hjelp. Se etter signaler, lytt til kroppen. Snakk med jordmor, helsesøster eller annen fortrolig person om du tror noe er galt! Jeg sa aldri i fra, mye kunne kanskje vært annerledes om jeg hadde sagt fra, men det var ikke så mye fokus på slike ting på den tiden, for ganske snart 20 år siden!

Du risikerer bare å få hjelp! Jeg sa ikke i fra fordi jeg var redd! Livredd for at noen skulle ta fra meg barnet mitt! Jeg vet i dag at det ikke hadde villet bli slik! Ingen visste hva som var galt med meg. De som sto meg nærmest trodde «jeg var gal», ikke at jeg var blitt syk. Og jeg ble kankje behandlet som en gal også. Meget få kjenner til denne historien. Jeg kan nok telle de på en hånd. Så nå er jeg kanskje både litt redd og nervøs for å publisere dette, men jeg tror det er nødvendig. Som sagt, jeg håper min historie kan være til hjelp fra andre.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s