Jeg har vært på jobb – Jeg må sove! Tanker fra en dreven alenemor.

Ikke alt i livet mitt dreier seg om skriving, min nye bok, lesing osv.

Hovedtema i livet mitt er, uansett hvordan man vrir og vender på det – Jeg er alenemor. Og det har jeg noen tanker om.

Det finnes alenemødre, som nesten ikke er alenemødre, da barnefar er tilstedeværende i stor grad, familie forøvrig, besteforeldre, tanter, onkler osv, ja, det finnes alenemødre som er velsignet med familie og en far/fedre som tar del i saker og ting.

Og du har alenemødre, som faktisk er alene. Da snakker vi om fedre som av ymse grunner ikke er inne i bildet, eller deltar og engasjerer seg fryktelig lite.

Vi har alenemødrene med svært marginalt nettverk, som er både mor og far, prøver på det kunststykket å klare alt selv, og ofte klarer det. Alenemødre som er alene med barna, uten at far er noen fremtredende figur verken her eller der, og i tillegg er uten nær familie forøvrig.

Det finnes dessverre alenemødre som er alene om alt fordi dem selv har nektet far å innvolvere seg, og det finnes alenemødre som er alene fordi dem rett og slett fikk barn med noen de aldri burde fått barn med, og dermed er alene fordi abort ikke er noen enkel ting å ta stilling til. Alenemødre som har havnet i en situasjon de aldri hadde drømt om skulle skje dem. De så ikke ting de etterpå tenker de burde ha sett, men var blindet, likevel elsker de barnet de har fått, og gjør alt for det, selv om de er alene om alt, og ofte må trylle, og på mirakuløst vis klarer å gjennomføre det utroligste.

Jeg er alenemor, og havner i den kategorien med meget skralt nettverk, hva familie og fedre angår. Men jeg gråter ikke av den grunn.

Jeg har det bra, jeg er velsignet med tre herlige barn, fra 17 år til 3 år. Av de tre er det bare det to yngste som bor hjemme. De to eldste og den yngste har ikke samme far, men begge fedrene er av ulike årsaker helt eller delvis inaktiv i forhold til barna.

Derimot er jeg så heldig at jeg har fått verdens beste hjelp fra barnevernet her jeg bor. Jeg har fått både besøkshjem og avlasting for mine barn. Jeg har altså ikke familie rundt meg som er eller kan være noen ressurs for meg. Men jeg har gode venner og en jobb jeg trives i!

Jeg er helt sikker på at det finnes mange i min situasjon, men det er kanskje ikke noe det skal snakkes så veldig om, hva vet vel jeg.

Men det var egentlig ikke dette, dette innlegget skulle handle om. Men dette kom som en naturlig innledning på sett og vis.

Dette innlegget var i bunn og grunn tenkt som en hyllest til nettopp alenemødrene! Jeg har ikke mottatt verken takk eller honnør for det jeg gjør som alenemor ( nei, jeg gråter fremdeles ikke, og jeg synes ikke synd på meg selv, fordi jeg er stolt av det jeg har utrettet i løpet av disse årene, og det bør andre alenemødre også være!)

Hele samfunnet er egentlig lagt opp til at man er i et par.

De kommunale avgiftene er de samme for meg som enslig, som for de som er par dersom man eier boligen man bor i, noe jeg gjør. Man betaler samme strømmen, veden osv osv, som de som er i par.

Pakketurer til syden er ofte lagt opp til to voksne og x- antall barn. Gjerne to.

Listen er endeløs.

Arrangementer vedrørende ungene er somregel lagt opp slik at det passer folk som er i par. Mor gjør det ene, far gjør det andre.

Her må vi aleneforeldrene vurdere, hoppe over det ene for å kunne delta i det andre. Det er ikke alltid slik, men veldig ofte.

Her om dagen satte tankekverna mi virkelig igang. Det hele begynte med at mitt mellomste barn skulle delta i konfirmantinnskriving.

Det skulle finne sted 16 juni kl 19.

Her begynte dillemmaet:

Hver tirsdag er jeg på skolen, etter jobb. Jeg holder nemlig på å ta fagbrev som renholder. (jeg har allerede fast jobb, og har hatt det i en årrekke, men fagbrev gir litt høyere lønn +++, samt muligheter for å søke, og få andre jobber…)

Dermed måtte jeg velge. Skole eller konfirmantinnskriving. Jeg valgte det siste.

Så kom case nr 2. Det ville bli for sent for min minste på 3 år. Det kom til å bli sen kveld. Ikke bra. For jeg skulle jo på jobb dagen etter, og må opp kl 0530 på morran når jeg skal på jobb. Jeg begynner kl 8, men har 4 mil å kjøre til jobb, og barnehagen her jeg bor åpner kl 0700.

Så jeg spurte en venn, hankjønn vel og merke, om vedkommende kunne tenke seg å passe 3 åringen mens jeg var med den mellomste på innskrivinga. Mitt eldste barn bor ikke hjemme. Jeg sa jeg ville stelle ham, gi han kveldsmat osv….. Slik at det bare var å putte ham til sengs.

Deretter ble det sagt en del ting, og jeg begynte å reflektere over saker og  ting, slik at jeg til slutt antakelig så ut som et tomt spørsmålstegn, og tenkte: And Then……i en meget luftig ordlyd inni mitt hode……..Vedkommende sa han var sliten, og sannsynligvis kom til å sove den aktuelle dagen også.

Jeg lurte på hvorfor han var sliten, og overraskende nok hevet han stemmen en tanke, og sa: Jeg har vært på jobb!

Det endte opp med at jeg tok med meg 3 åringen på den innskrivingen, og det gikk bra, fordi han sov litt da han kom hjem fra barnehagen.

Saken er denne. Jeg har også vært på jobb! Jeg kjører 8 mil hver dag. Arbeidsdagen er ikke over når jeg kommer hjem. Neida. Da skal det ryddes på kjøkkenet sli at det kan lages middag, så må man rydde opp etter middag, sette inn i oppvaskmaskinen. Så koker jeg meg litt kaffe, som jeg drikker mens jeg støvsuger huset. Så må jeg gjerne til kjelleren og hente vått tøy som jeg har satt på kvelden før. Dette må henges opp. Så går jeg somregel på badet og henter en ny ladning klær som skal vaskes.

Innimellom dette må 3 åringen ha oppmerksomhet. Det kan være å lese en bok, sitte på gulvet med ham og bygge lego, eller kjøre rundt på gulvet med biler. Er det fint vær, foregår disse aktivitetene ute.

Av og til ser vi på fantorangen sammen. Det har hendt at hodet mitt har tippet bakover, kaffekoppen har holdt på å falle i gulvet akkurat når jeg våknet av min egen snorking…

Dersom jeg er skikkelig heldig, må den mellomste kjøres et sted, eller hentes. I mellomtiden har kaffen jeg helt opp i koppen blitt kald. Og det som sto igjen på trakteren blitt til en halvtykk, bitter masse som det bare er å helle ut.

Ofte er huset mitt ikke presentablet for gjester, selv om jeg gjør en del på ettermiddagen. Doen skulle vært vasket, og sokkene sitter ofte fast i kjøkkengulvet fordi jeg ikke hadde tid eller overskudd til å vaske. Tok bare  det verste med støvsugeren. Selvsagt kan jeg vaske på kvelden når lillegutt har lagt seg, men da prioriterer jeg ofte heller å ta meg en dusj, legge meg og lese rundt kl 21, og gi den mellomste beskjed om å sjekke kattene, låse døren og slå av tv før han legger seg, og gi ham klar beskje om ikke å sitte oppe for lenge. Det er tross alt en ny skoledag og reprise av dagen som nettopp er slutt.

Og utrolig nok, innimellom det hele har jeg skrevet 3 bøker. Den siste boken brukte jeg store deler og 2013 og 2014 på.

Det er jeg stolt av.

Og så presterer en enslig person uten barn å si at middagshvile er nødvendig SIDEN MAN JOBBER!!!

Jeg vet ikke om jeg burde bli irritert, le, gråte eller gapskratte!

Det er ikke denne personen som irriterer meg. Denne holdningen er helt vanlig. Mange tenker ikke lenger enn sin egen nese er kort!

Et annet eksempel, som gjorde med meget tankefull, er følgende:

Nei og nei, har du hørt at Petra er blitt alene? Hun har faktisk vært alene i 4 måneder etter at mannen reiste fra henne og ungene. Og i disse 4 månedene har hun hatt absolutt alt ansvaret alene. Det er overhodet ikke noe hjelp å få fra far der i gården. Ikke har hun hatt noen frihelger heller! Jeg synes synd på henne altså…

Jeg ble bare sittende og se tomt på hun som fortalte meg dette… Ok??? sa jeg AND THEN????

Jeg sa ikke stort om saken. Hun som fortalte meg dette, vet at jeg har vært alenemor i 13, TRETTEN! år. Og mitt marginale nettverk har jeg allerede nevnt lenger opp her. Jeg har stort sett i alle år gjort alt selv. Og høsten 2013 hadde jeg min første, skikkelige alenehelg på mange år!

Den alenehelga feiret jeg stort med et lass filmer, papp pizza, dårlig rødvin, og en diger pose smågodt. Jeg jublet! Men du verden så deilig det var å få arvingene hjem igjen den gangen!

Siden har jeg hatt alenehelger jevnlig. Jeg fikk bistand fra et fantastisk barnevern, og fikk i stand både pappahelger for den mellomste, og avlasting hos en fantastisk familie for den yngste.

1-3 ganger i året reiser jeg bort med venninner.

Livet som alenemor er slett ikke så verst! Men mange ser det ikke. Det burde faktisk vært en merkedag for alenemødre og alenefedre. De gjør en stor jobb!

Det skal også nevnes at uten min mellomste, så hadde jeg neppe kunnet ta dette fagbrevet som renholder. Jeg jobber alltid de dagene det er undervisning, og siden det er 4 mil å kjøre hjem, så blir jeg stort sett værende i byen til undervisninga starter kl 18.

Min mellomste henter den minste i barnehagen, og tar han med seg på skolebussen hjem. Vel hjemme varmer min mellomste noe enkel mat som jeg har forberedt. Så leker de sammen. På kvelden tar han seg av broren, steller ham, gir han mat, bytter bleie osv, så legger han lillebroren. Og han mellomste er en fantastisk flott storebror. Jeg vet jeg kan stole på ham når det gjelder 3 åringen. At huset ikke er så veldig ryddig når jeg kommer hjem på hvelden, prøver jeg også å overse. det viktigste er vel at guttene har det fint!

Det skal også sies at den mellomste er meget stolt over å bli vist en slik tillit. Og han tjener sine egne penger på dette. Han var mektig stolt i vinter da han endelig hadde råd til å kjøpe seg splitter ny smarttelefon ( han hadde bare arvet brukte telefoner frem til nå)

Kanskje jeg kan si at det er takket være min sønn, konfirmanten, at jeg får mulighet til å ta dette fagbrevet!

Ofte føler jeg at jeg ikke strekker til, men jeg gjør så godt jeg kan, og barna mine vet det. Av og til kan det være vanskelig for dem å forstå, men stort sett går det utrolig fint!

Mine tre nydelige barn, er det fineste jeg vet om. Jeg bor ikke i et fint hus, men huset jeg bor i er mitt, jeg livnærer meg som renholder, jeg har skrevet 3 bøker.

Kan jeg ta meg en middagslur nå?

Alenemødre, og sannsynligvis noen alenefedre gjør nok ting og får til en del ting som ikke sees eller legges merke til av noen. Noen har vært alene så lenge at det er blitt det «normale», dermed legges det i hverfall ikke merke til…

Jeg vil driste meg til å si at folk flest tar mye for gitt. Jeg mener ikke noe galt når jeg sier det. Men det kan kanskje være noe å tenke igjennom?

2 kommentarer

  1. Flott skrevet, Cecilie, det står respekt av det 🙂 Også blir jeg så glad for at du framsnakker barneverntjenesten, for den siden av barnevernet er det ingen som prater om, og det er synd for da kunne flere fått hjelp!

    • Du har rett, vi hører bare om det negative… Fryktelig synd. Mange hører ordet, barnevern, og blir redde… For min del har jeg bare godt å si. De er utrolig bra mennesker, som har hjulpet meg og ungene på best mulig måte.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s