Fra begynnelsen av boken min – Irmelin Rothman, din for evig.

Hun kastet sneipen og tok frem mobilen. Hun hadde spart på alle
tekstmeldingene Johan hadde sendt til henne. Hun leste dem ofte.
Særlig de fine meldingene, dem han sendte før det gikk over styr.
På den tiden da hun fremdeles kunne kontrollere seg. Nå tok hun
dem frem igjen. Leste dem han sendte helt i begynnelsen. Klumpen
i magen kom tilbake. Hun trykket seg videre til meldingene han
sendte da forholdet nærmet seg slutten. Av og til løftet hun blikket
mot huset. Fremdeles ingen livstegn. Hva om de ikke var hjemme?
Irmelin lurte på om hun noen gang ville kunne tilgi seg selv at det
ble slik. Hun hadde løftet på alle steiner, lett i hver krok, for å finne
noe som kunne gi Johan skylden. Det hadde vært lettere, ikke så
fortærende. Hun fant ingenting. Det drev henne sakte, men sikkert
til vanvidd. Hun la mobilen tilbake i lommen og reiste seg for å gå.
Så skjedde det noe der borte. Sofia kom ut av huset med barnet
i armene. Det stakk i Irmelin av sinne og sjalusi. Et kaldt gufs gikk
nedover ryggen på henne. – Gi faen i å komme hit, Irmelin, sa hun
til seg selv, – du vet hvordan det blir! Du tåler det ikke! Hold deg
hjemme. Hvor mange ganger hadde hun ikke sagt dette til seg selv?
Det nyttet ikke. Det var som om smerten over å se ham sammen
med en annen, når hun ikke kunne få ham selv, ga henne en nesten
pervers form for nytelse, tross smerten … Hun måtte bare …
Det barnet skulle vært hennes. Ikke akkurat det barnet, men hun
skulle gitt ham et om hun bare hadde fått sjansen. Hun visste om
flere kvinner over 40 år som hadde fått friske barn. Hun skulle gitt
ham et barn selv om hun egentlig aldri hadde ønsket seg noe barn.
Hun ble bare mer og mer sikker på det jo mer smerten åt henne opp
innvendig, fordi hun innerst inne visste at det aldri ville bli slik.
Selv på den lange avstanden kunne hun se at barnet lignet Johan,
men ikke om det var en gutt eller jente. Umulig å se med alle de
klærne. Snøen var ikke kommet enda, men hun trodde ikke den var
så langt unna. Høstvinden begynte å blåse gjennom kåpen hennes.
Hun fikk nupper i huden av den kalde trekken, og forsøkte å dra
kåpen tettere rundt seg.
Døren gikk opp igjen. Johan kom ut med en barnevogn foran seg.
Irmelin reiste seg fra benken og tente en ny sigarett. Tok noen steg
bak benken. Johan kastet et blikk over gaten, men det så ikke ut som
om han la merke til henne. Hun kunne vært hvem som helst som
bare ventet på bussen. Johan gikk videre mot bilen som sto utenfor
garasjen. Han åpnet bakluken og la inn vognen. Irmelin orket ikke
se mer. Hun småløp derfra mens hun enda en gang tenkte at det helt
sikkert lå snø i luften.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s