Jaget i måneskinn

 Det var bortimot 20 minus ute, og stjerneklart. Jeg stod og så utover landskapet. Plutselig kom en nesten litt barnslig lyst over meg. Jeg visste at isen på innsjøen en kilometer borte var solid nok. Folk i nærområdet kjørte ofte skuter der. En sterk vind noen dager tidligere hadde glattpolert isen. Jeg bestemte meg for å gjenopplive gamle kunster, og gikk opp på loftet for å si fra til Frida at hun måtte følge med på lillebroren som lå og sov. Jeg lovet at jeg ikke skulle være borte lenge. Klokken var allerede blitt over 22. Jeg har med meg telefonen sa jeg og gikk ned.

Bortsett fra den harde snøen som knaste under skoene mine og meiene på skøytene som slo mot hverandre da jeg gikk, var det ingen lyder noe sted. Månen var nesten full, og gjorde at landskapet badet i en trolsk stemning. Kulden gjorde meg stiv i maska selv om jeg hadde trukket skjerfet godt opp under nesa.

Et lite øyeblikk følte jeg det som om noen fulgte etter meg, eller fulgte meg med blikket. Jeg så bak over skulderen min. Tull, sa jeg høyt og tok av meg den ene votten for å ta opp telefonen for å sjekke om Frida hadde sendt melding. Ingen ting. Telefonen var dessuten blitt treg av kulden. Jeg stakk den på plass i lommen og trakk på meg votten.

Det hendte jeg tenkte på ham, men det ble sjeldnere og sjeldnere. Etter at jeg flyttet hadde han blitt helt tyst. Det var jeg glad for. Siste gang jeg så ham, hadde jeg blitt temmelig oppskaket. Jeg hadde klart å kjøre feil slik at jeg ikke en gang fant frem til mitt eget hus. Jeg måtte ta meg kraftig sammen. Jeg gjorde alt for å virke så naturlig som jeg bare kunne overfor Frida og Leonard. Leonard var riktig nok temmelig liten da, men jeg var skråsikker på at han ville merke den minste lille endring på meg.

Ungene hadde selvsagt stilt seg undrende til det faktum at jeg solgte huset og flyttet nokså langt fra folk, men Frida hadde tatt det hele svært modent. Hun sa ikke så mye, men jeg er sikker på at hun kunne tenke seg årsaken.

Den frosne innsjøen bredte seg ut foran meg. Den lå der som et speil med dugg i måneskinnet. Det var vakkert på en litt skummel måte. Minnene om pledd og engangsgrill og små barneføtter som plasket i vannskorpen befant seg i en annen tid. Jeg la ned skøytene og tok noen prøvende skritt utpå. Ikke en eneste liten lyd. Ikke et eneste knas i isen. Men like fullt galskap og begi seg utpå isen alene så sent på kvelden. Hvem skulle jeg ringe til om jeg plutselig gikk gjennom og forsvant ned i mørket? Ingen ville finne meg og ingen ville høre mine vettskremte rop om hjelp.

Jeg slo det hele vekk som en tåpelig tanke. Det var ikke noe som kunne skje.

Jeg bøyd meg ned for å bytte til skøyter. Jeg måtte av med vottene for å klare å knyte de lange lissene. Jeg kjente med det samme at jeg ikke kunne holde på lenge. Kulden krøp gjennom de tykke ullsokkene mine. Igjen kjente jeg den ubehagelige følelsen av at noen holdt meg under oppsikt, men jeg feide den bort og orket ikke engang snu meg for å sjekke. Jeg visste at jeg var alene. Hvilken annen tulling ville finne på å gå ut på isen på denne tiden av døgnet?

En enorm følelse av frihet grep meg da jeg seilte rundt på isen med min barndoms sikkerhet på isen. Det gikk overraskende greit å finne flyten, selv om det var over 20 år siden jeg hadde skøyter på bena sist. Jeg vet ikke hvor lenge jeg hadde holdt det gående da jeg plutselig begynte å tenke på Frida. Jeg hadde ikke hørt livstegn fra mobilen min.

Jeg begynte å ta meg til land, og kjente at jeg var i ferd med å bli tett i brystet. Den forbanna kulden! Jeg klappet meg på jakkelommen, og innså at medisinen måtte ligge igjen på badet hjemme… Jeg prøvde og ikke stresse for jeg visste at astmaen ville bli mye verre av det. Da jeg kom inn på fast grunn igjen tok jeg av meg vottene og plukket opp mobilen fra lommen. Til min store forskrekkelse så jeg at telefonen var død. Jeg forsøkte å få liv i den, til ingen nytte. Jeg innså at kulden måtte ha tappet den for strøm.

Jeg kjente at jeg var nær ved å få panikk. Både av problemene med å puste og det at jeg ikke kunne nå barna mine.

Jeg forsøkte å roe meg ned mens jeg hurtig fikk av meg skøytene og fikk på meg vinterskoene. Alt var selvsagt helt i orden hjemme. Hvorfor skulle det ikke være det? Jeg hadde da ikke vært borte så lenge? Så kom jeg på at mobilen var død, og jeg hadde sluttet med armbåndsur for lenge siden. Akkurat da ble jeg forbannet på meg selv så naiv som jeg hadde vært og stolt fullt og fast på teknologien.

Jeg prøvde å småløpe hjem, men kulden og pusten hindret meg. Det var som om en stein satt fast i brystet mitt. Kjente at den velkjente prikkingen i pannen begynte å melde seg. hold ut, sa jeg til meg selv ganske lavt, selv om jeg visste at jeg var helt alene ute. Jeg og månen.

Da jeg endelig nådde huset, så jeg at det var helt mørkt. Frida hadde lagt seg. selvsagt. Det var midt i uka og skoledag dagen etter.

Jeg hørte ikke en lyd inne fra huset mens jeg bøyde meg ned for å plukke opp nøkkelen jeg hadde lagt under dørmatten i tilfelle jeg skulle komme til å miste den.

Hjertet stanset et øyeblikk da jeg med gru oppdaget at den var borte. Jeg tok i dørhåndtaket. Døren var ulåst. Hvordan kunne jeg ha vært så borte vekk? Jeg var hundre prosent sikker på at jeg hadde låst døren etter meg da jeg gikk. Dette hadde jeg snakket med Frida om tusen ganger, om hvor viktig det var at vi holdt døren låst selv om vi var hjemme. Hun hadde heller ikke glemt det som skjedd den gangen.

Den ekle følelsen dukket opp igjen, men jeg forsøkte å ignorere den. Jeg avfeide det som tøv mens jeg stille kledde av meg sko og yttertøy. Plutselig ble jeg våt på sokkene. Først tenkte jeg ikke over det, men så slo det meg som svært pussig. Skoene til ungene stod på varmehylla og burde vært tørre for lenge siden. Jeg kjente under de. Ingenting. Mine egne sko hadde nesten ikke noe snø under seg på grunn av den harde, iskalde snøen.

Hallo, sa jeg stille mens jeg listet meg opp trappen. Ingen svarte. Ungene sov selvsagt. Jeg prøvde å le for meg selv mens jeg lurte på hvorfor jeg skremte meg selv opp på denne måten. Jeg gikk inn på badet og fant frem Ventolinen min. Jeg pustet i meg to doser, og holdt pusten et lite øyeblikk før jeg pustet ut.

Jeg listet meg stille inn på rommet til Leonard. Han sov stille og rolig meg bamsen tett inntil seg, men han hadde sparket av seg dynen. Jeg la den forsiktig rundt han igjen, og kysset ham lett på det varme gode hodet hans. Han rørte lett på seg og snudde seg over på siden.

Frida hadde sovnet med leselyset på, så jeg slo det av og kysset henne også. Hun merket ingen ting.

Jeg var fremdeles urolig over at jeg hadde glemt å låse døren etter meg da jeg dro. Jeg forsøkte å le det hele bort. Det var ikke noe å være redd for. Ingen ting var galt. Det hadde vært stille fra ham i nesten 2 år, så jeg visste jeg ikke hadde noe å frykte. Det var bare tankene som løp av med meg.

Jeg gikk nes på kjøkkenet og laget meg en skive, og spiste ved kjøkkenbenken mens jeg så ut over landskapet. Månen lyste stadig opp over taket på uthuset. Så la jeg merke til døren inn til der jeg hadde veden. Stod den ikke på gløtt? Den pleide alltid å være lukket. Jeg skylte ned skiven med et glass melk før jeg gikk inn i stuen. Vedkassen var fylt opp og det var varme i ovnen. Frida, tenkte jeg, og det gikk opp for meg at hun hadde vært ute i skjulet og hentet ved. Det var derfor det hadde vært vått i gangen. Hvorfor hadde jeg ikke tenkt på det?! Snille, gode Frida min… Hun var så voksen og ansvarsfull. Jeg måtte smile. Jeg bestemte meg for å kutte ut de sprø tankene.

Jeg gikk inn på badet og pusset tennene. Egentlig hadde jeg lyst til å ta et bad for jeg var fremdeles litt frossen i kroppen etter skøyteturen, men så så jeg på klokka. Det var for sent. Om jeg var heldig ville jeg få 5 timer søvn om jeg sovnet straks jeg la hodet på puta. Jeg tok på meg pysjamas og et par tykke ullsokker før jeg gikk inn på mitt eget rom og la meg. Jeg lot døren stå på klem fordi jeg regnet med at Leonard ville komme inn i løpet av natten for å sove sammen med meg.

Hvordan kunne jeg i det hele tatt tenke at det var noe galt fatt? Han visste ikke hvor vi bodde og telefonnummeret mitt var hemmelig! Jeg bestemte meg for at det var det gamle marerittet som spilte meg et puss.

Jeg var akkurat i ferd med å sovne da det knirket i soveromsdøren min, og den tynne lysstripen fra badet traff meg i ansiktet. Jeg ble blendet så jeg så ikke mye, for øynene hadde vennet seg til mørket.

Kom bare til mamma, sa jeg stille, og brettet dynen til side og flyttet meg lenger inn i sengen for å lage plass til Leonard.

Han svarte ikke. Leonard, sa jeg.

Lyset fra badet ble med ett dekket. Blodet frøs i årene mine. Dette måtte være et mareritt!

Han stod i døren.

Hei, Charlotte, sa han. Du har vel ikke glemt det jeg sa den gangen?

Jeg satte meg fort opp i senga med knærne under meg og trakk dynen opp foran meg.

Hva gjør du her, kom deg ut, hveste jeg, og håpet ungene ikke våknet.

Kom deg ut! Sa jeg igjen.

Du tror du slipper unna så lett, sa han. Du har ødelagt så mye for meg, og du skal gjøre opp for deg!

Han gikk ut av rommet.

Jeg forventer å se deg nede på kjøkkenet om 5 minutter, sa han og gikk rolig ned trappen.

Jeg gikk ut av sengen og fant en ulljakke som jeg slengte på meg. Mobilen! Hvor hadde jeg lagt den?

Svarte! Den lå fremdeles i vinterjakken min som hang i gangen! Hvordan kunne jeg glemme å ta den med meg opp og sette den på lading?

Tusen tanker fløy rundt i hodet mitt! Hvordan skulle jeg komme meg ut av dette?

Nede i stuen satt han på kne foran ovnen og la i flere vedskier.

Var det ikke snilt av meg å bære inn ved og fyre mens du var ute og lekte deg på isen?

Jeg kjente at gråten presset på, men det kunne jeg ikke la ham se. Det var altså ham som hadde funnet nøkkelen og dratt meg seg snø inn som hadde gjort det vått i gangen.

Hvordan fant du ut hvor jeg bor, sa jeg mens jeg stod i døren inn til kjøkkenet?

Han så på meg og smilte.

Nei, du vet, i den jobben jeg har nå så farter jeg mye rundt, og du aner ikke hvor mange hyggelige kvinner jeg møter. Det er ikke noe problem å få hvem som helst til å snakke, sa han og blunket til meg. Jeg var nær ved å kaste opp. I over 2 år hadde jeg ikke hørt livstegn fra ham.

Jeg holder det jeg lover vet du.

Tankene mine gikk tilbake til alle de håndskrevne brevene han hadde sendt meg før jeg fikk hjelp til å flytte til et helt nytt sted. Politiet hadde tatt kopi av alle sammen da jeg var der og fikk ordnet med forlengen besøksforbud. Han hadde sagt at jeg bare skulle vise dem brevene, for det kunne likevel ikke bevises at det var han som hadde sendt meg brevene. Men jeg ble heldigvis trodd.

Han reiste seg opp og kom mot meg. Jeg rygget bakover og gikk rett i en kjøkkenstol. Det kom en høy lyd da stolen flyttet seg bortover parketten.

Hvor har du tenkt deg, sa han, og grep om den ene armen min. Akkurat da hørte jeg en tynn liten stemme som sa mamma, så fikk jeg øye på Leonard øverst i trappen. Han snudde seg også, og slapp i neste øyeblikk armen min. Han begynte å gå mot trappen. Jeg hørte at også Frida var våken nå.

Hva er det som skjer, mamma, sa hun og kom ut av rommet. Jeg håpet hun ikke hadde oppdaget ham, men Leonard avslørte ham.

Mann, sa han og begynte å gråte.

Jeg måtte tenke fort.

Mamma kommer straks med melk, vennen. Frida, kan du være snill og ta Leonard inn til deg?

Hun kikket ned trappen, og fargen forvant fra ansiktet hennes. Hun løftet opp lillebroren og gikk ikke på rommet sitt og lukket døren etter seg.

Vær så snill, la meg få varme melk til gutten, det pleier å roe ham når han våkner om natten. Jeg kjente at panikken stadig ble større, men jeg måtte holde hodet kaldt for barnas del.

Jeg fant frem en liten gryte og hentet frem melk fra kjøleskapet og tok en tåteflaske ut fra skapet over vasken.

Han kjenner meg ikke, er du klar over det? Gutten kjenner ikke sin egen far! Vet du hvordan det føles?

Jeg svarte ikke, men holdt blikket fast i gryten mens jeg rørte. Varm damp begynte å stige mot taket.

Du har tatt barna mine fra meg! sa han. Jeg svarte fremdeles ikke.

Er du klar over hvordan det føles når jeg må bortforklare at jeg ikke har kontakt med barna mine? Men det finnes de som vet, Charlotte! Det finnes de som vet sannheten om deg, og hvordan du har ødelagt livet for meg med disse løgnene! Du kommer ikke unna denne gangen, sa han og la begge hendene på skuldrene mine. Jeg turte knapt og puste.

Vi kan vel snakke om det, sa jeg, men la meg først få gå opp med melken til Leonard…

Du skal alltid snakke, men vet du hva, det hjelper ikke i lengden. Du har klart å gjemme deg og barna i lang tid, men nå er det slutt, Charlotte!

Vær så snill, sa jeg og gjorde meg fri og begynte å gå mot trappen med flasken i den ene hånden og kjelen med melk i den andre.

Er du forresten klar over hvor utrolig teit du så ut der ute på isen?

Jeg stanset et lite sekund. Den følelsen jeg hadde hatt… Han hadde altså spionert på meg! Jeg kjente at det snørte seg sammen i brystet. Jeg var i ferd med å få et astmaanfall, men jeg kunne ikke tenke på det nå.

Han kom etter meg. Du skjønner vel at jeg ikke kommer til å dra herfra uten ungene?

Scener begynte å utspille seg i hodet mitt. Jeg stirret ham i øynene. Du gjør ikke ungene mine noe!

Dine unger?! Det er flere enn meg som mener at du faktisk har kidnappet dem fra meg!

Jeg begynte å gå opp trappen. Så grep han tak i armen min så litt av melken skvulpet over og landet på foten min. Jeg måtte bite tennene sammen. Så tok han tak i meg på nytt og begynte å hale meg nedover trappen.

Jeg måtte gjøre noe!

Frida! Lås døren og ring bestefar og politiet! Leonard hadde begynt å gråte.

Han lo! Og hvem tror du det er som gidder og komme helt ut hit midt på natten? Du er klar over at du bor ytterst uti isødet, Charlotte? Han lo enda mer. Er du klar over at jeg akter å melde i fra til barnevernet om at du forsømmer dine egne unger, sa han. Du forlater dem sent på kvelden fordi det eneste du tenker på er deg selv om dine behov?

Jeg fikk nok og orket ikke høre mer.

Du får ikke ødelegge oss mer, sa jeg, så kastet jeg den varme melken i ansiktet hans. Han satte i å skrike, og så slapp han armen min. Han sjanglet bakover og gikk rett på kommoden som stod ved stuedøra.

Din helvetes merr, skrek han. Du har skadet meg! Jeg ser faen meg ikke, jeg får brannsår! Din jævla heks.

Jeg slapp ned kjelen og løp uti gangen og smatt på meg et par slitte joggesko og løp ut døren. Jeg var skrekkslagen. Jeg løp og løp mot den islagte innsjøen. Av og til skled jeg og trodde jeg skulle falle, men hentet meg inn igjen. Blodsmaken bredte seg i munnen på meg. Etter hvert merket jeg at han kom settende etter meg.

Alt jeg klarte å tenke på var barna. Ville dem klare seg? Jeg visste at så lenge de var alene i huset så ville Frida ta kontroll over Leonard. Bare hun hadde fått tak i faren min og politiet!

Jeg løp og løp det forteste bena bar meg, men jeg ble stadig mer hindret av pusten. Det var som om luftrøret var i ferd med å stenges av. Jeg begynte og hyperventilere. Røde prikker danset for synet mitt. Men jeg måtte komme meg unna ham!

Jeg smatt bak et av de store grantrærne som stod langs veien. Jeg håpet at han ikke ville se meg. Jeg frøs slik at jeg ikke lenger kjente bena mine men jeg måtte holde ut.

Etter hvert merket jeg at han hadde sakket farten. Han beveget seg forbi området der jeg sto.

Han begynte å rope på meg. Jeg forsøkte å være stille, men det var begynt å raspe i brystet mitt. Jeg måtte ha medisinen min, men den lå selvsagt hjemme.

Da han var forsvunnet fra synsfeltet mitt tok jeg sjansen på å småløpe hjemover igjen. Bare ikke besvim nå, Charlotte, da kveles du før du rekker å fryse i hjel, sa jeg til meg selv. Jeg hadde allerede fått en kraftig hodepine på grunn av luftmangel. Så fikk jeg øye på huset. Ytterdøren stod på vid vegg.

Jeg karret meg inn og låste døren før jeg slepte meg opp på loftet.

Mamma, er det du, hørte jeg Frida si bak den lukkede døren sin. Ja, bare hold dere der inne, bestefar og politiet kommer snart. Du fikk vel ringt dem? Frida bekreftet. Leonard begynte å gråte igjen. Jeg kommer snart, vennen sa jeg. Mamma må bare finne medisinen sin først! Jeg letter febrilsk etter ventolinen på badet, men fant den ikke, så fortet jeg meg på soverommet for jeg visste det lå en i nattbordskuffen. Angsten tok strupetak på meg da jeg innså at han hadde tatt all medisinen min! Ville han drepe meg?! Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre! Så hørte jeg at ytterdøren ble låst opp. Nøkkelen! At jeg ikke hadde tenkt på det! Han var tilbake!

Kjære deg, ba jeg tynt fra øverst i trappen da han kom til syne nede i gangen. Vær så snill, gi meg medisinen min, jeg får ikke puste!

Er det denne du mener, sa han og holdt frem en blå inhalator og trykket på gassbeholderen. Jeg så medisinen forsvinne i luften.

Men Charlotte… Så syk er du vel ikke? Jeg vet at du bare spiller, sa han og lo mot meg.

Vær så snill, sa jeg og sank på kne.

Eller kanskje det var denne du mente, sa han og hentet den andre ventolinen min opp fra lommen og gjorde det samme med den.

Jeg så døden seile forbi netthinnen og jeg kunne bare tenke på barna. Hva skulle skje med dem nå?

Tror du ikke jeg vet at du spiller, din heks? Du som skoldet meg i ansiktet med melken du skulle gi min sønn? Tenkte du å brenne ham opp innvendig? Jeg regner med det blir andre spilleregler når barnevernet og politiet får nyss i det du har gjort! Han kom mot meg opp trappen, men jeg hadde ikke krefter til å komme meg unna. Fra vinduet i den store altandøren skimtet jeg lysene fra en bil. Kanskje det var to. Nå blir vi reddet, tenkte jeg, og falt bort i en døs. Luftrøret hadde nesten ingen åpning lenger.

Jeg våknet litt av at han røsket i meg. Du kommer ikke unna med dette, Charlotte! Hører du! Fra nå av er det jeg som bestemmer.

Nå kommer det folk, hørte jeg ham si. Du vet vel at det er meg de kommer til å tro på? Det kan være du har lykkes i å lure dem til nå, men de vil forstå. Tro meg. De er også helt klar over at du har astma. At medisinene dine er tomme er jo også en helt naturlig ting, ikke sant? Jeg husker hvor du tidligere glemte å handle inn medisiner… Men bare ikke glem at det er din feil at du ligger her på denne måten. Det må du aldri glemme. Hadde du ikke oppført deg så dumt i utgangspunktet, så hadde aldri dette skjedd. Hei, Charlotte, hører du meg?

Jeg registrerte at han dyttet et ben borti meg. Jeg forsøkte å feste blikket på ham, men jeg klarte ikke å fokusere.

Du vet hva som hadde skjedd dersom du hadde hatt tilgang til medisinene, Charlotte? Du vet det ikke sant? Du hadde kanskje klart å stikke av fra meg, men det ville vi jo ikke. Jeg tror forresten ikke du hadde kommet så langt. Dattera di var jo alene med sønnen min. Så jeg tror nok du hadde holdt deg i nærheten.

Så gikk han ned trappen igjen. Jeg hørte ikke barna lenger. Hva hadde han gjort med dem? Ville han drepe dem slik han forsøkte å drepe meg?

Jeg lå der og gispet etter luft. Jeg var feberhet av anstrengelse. Hvor lenge kunne jeg ligge slik før det var over?

I det fjerne hørte jeg at det gikk i ytterdøren igjen, men jeg klarte ikke å registrere mer enn det. Jeg hadde mer enn nok med å puste, selv om jeg innså at det sakte men sikkert var forgjeves.

Så ble det svart. Svartere enn bunnen på den frosne innsjøen og ikke en lyd. Som om døden hadde kommet. Det måtte være døden!

Charlotte! Charlotte! Du må våkne!

Jeg våknet, så meg forvirret rundt med oppsperrede øyne.

Pappa, du må passe deg… Frida og Leonard… Du må finne dem!

Kjære deg, jenta mi, du brenner jo opp. Få kjenne, sa Ola, og la hånda på panna til Charlotte.

Men pappa, du må passe deg, han er her!

Charlotte, det er ingen andre enn jeg og ungene her. Frida ringte meg i morges da hun ikke fikk liv i deg… Da jeg kom hadde hun allerede tatt eg av Leonard, byttet bleie på ham og gitt han en skive med prim.

Jeg forstår ikke noe, sa jeg, og la hodet bakover på puten. Det var så virkelig…

Det er ikke så merkelig, du har nesten 40 i feber. Frida sa du var ute på isen i går kveld?

Ja, det har du rett i, det var jeg, for jeg ble så fristet da jeg fant de gamle danseskøytene mine i en av flyttekassene som jeg satte ute i vedskjulet.

Men du er jo gal jente, det er ikke noe rart at du har blitt syk!

Jeg prøvde å tenke tilbake… Jeg hadde glemt å låse døren, jeg følte ubehag da jeg var ute… Jeg frøs da jeg kom inn men gjorde ikke noe med det. Ingen kunne ane hvor glad jeg var for å se pappa. Drømmen hadde vært så virkelig at det var skremmende. Sakte men sikkert demret det. Nå husket jeg. Samme året i månedsskiftet april mai hadde pappa ringt meg. Det hadde vært en motorsykkelulykke på fylkesgrensa mellom nordland og nordtrøndelag. Føreren hadde omkommet på stedet. Politiet hadde funnet frem til meg på grunn av opplysninger han hadde oppbevart i innerlommen på kjøredressen. Han hadde adressen og det nye telefonnummeret ditt. Men han fikk visst aldri bruk for det, hadde pappa sagt.

Jeg var helt elendig i formen, men likevel glad. Hvor er Leonard og Frida?

Mamma har kjørt dem på skolen og i barnehagen. Alt er i skjønneste orden. Jeg skal være sammen med deg her inntil videre, i tilfelle du må til lege. Jeg tror du har fått lungebetennelse.

Så prøvde jeg og reise meg, men jeg var så svimmel og omtåket at jeg falt tilbake i sengen.

Og jeg var tett i brystet.

Pappa, vil du gi meg noe og drikke og hente astmamedisinen min?

Pappa gikk først på badet for å hente medisinen min. Han kom temmelig raskt tilbake. Charlotte, har du ny ventoline et sted? Jeg fant bare et par tomme på badet…

 

Slutt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s