Forrådt – Ikke gå videre med det. Du vil uansett ikke komme noen vei…

 En historie fra innsia av helsevesenet. 

kvinnelig mobber

Illustrasjonsfoto «kvinnelige mobbere» – hentet fra aftenposten.

Cathrine holdt historien sin hemmelig lenge før hun snakket om den til særlig mange. Til og begynne med skammet hun seg, og unngikk temaet dersom noen forsøkte å snakke med henne om den.

Hun har fremdeles ikke snakket så mye om saken, bare til veldig få.

Jeg syns saken er viktig, så jeg vil fortelle historien for henne. Cathrine har tillatt det.

 

Det hele begynner sommeren 2005. Cathrine har brukt hele våren på å skrive jobbsøknader som hun leverte personlig. Hun visste at det ville skape et godt inntrykk. Temmelig raskt fikk Cathrine noen telefoner med innkalling til intervju.

Det går ikke mange dagene før Cathrine er i jobb. Hun begynner som BPA, brukerstyrt personlig assistent.

Til og begynne med syns Cathrine at hun har tatt seg vann over hodet. Jobben var mye mer skummel enn hun hadde tenkt seg. Hun vurderer å trekke seg. Sjefen gir ekstra dager med opplæring. De er vant til at folk trekker seg.

Cathrine er redd for å gjøre feil. Fatale feil. Hun går i tenkeboksen. Den kvinnelige sjefen vil beholde henne. Og Cathrine vil ikke være uten jobb. (Hun kunne helt sikkert fått en av de andre jobbene hun søkte på.

Men Cathrine kommer seg over kneika. Plutselig er det ikke så skummelt mer. Hun blir rutinert i den nye jobben. Etterhvert klarte hun å trives, og der virket som om sjefen og de andre hun jobbet sammen med, trivdes med henne.

Cathrine og de andre damene var alltid alene på jobb. Èn og Èn. De møtte hverandre i vaktskiftet.

Etterhvert utviklet Cathrine et bortimot personlig vennskap med den ene kvinnen på arbeidsplassen. De begynte å besøke hverandre.

Etterhvert ble Cathrine veldig dyktig i jobben. Hun fikk skryt av sjefen sin, samt av familien til brukeren.

Til å begynne med fikk Cathrine vakter for en uke av gangen, men hun gikk raskt inn i en fast turnus med dag og kveldsskift. Mest kveldsskift. Hun fikk en av de største stillingene blandt de som jobbet der, og Cathrine fikk flere ganger høre fra sjefen sin at sjefen slett ikke ville miste henne.

Etterhvert begynte Cathrine å trives godt med jobben, selv om det til tider kunne bli litt ensomt å tilbringe mange timer alene med brukeren, for det meste bare med avbrekk da hjemmesykepleien kom innom.

Tiden gikk. Etterhvert forsvant to av de andre assistentene ganske plutselig, men Cathrine tenkte ikke noe særlig over det. Hun hadde fått mye jobb fremover og gjorde det hun skulle. Alle parter virket fornøyde. Det var ingen ting som tilsa at Cathrine skulle miste jobben.

Sommern, høsten, og vinteren gikk, og ble til vår igjen. Mesteparten av 2006 gikk uten noen endringer, og Cathrine ville gjerne jobbe så lenge det var jobb til henne. I løpet av året som var gått hadde hun begynt å jobbe ekstra på natten også.

Alt virket greit. Enn så lenge.

utfrys-438px

Etterhvert begynte det en ny kvinne i teamet av assistenter. Noen hadde jo sluttet, så en ny måtte inn. Det var en hyggelig hvinne på alle måter. Cathrine gikk overens med de fleste og tilpasset seg nye ting greit. De snakket sammen i vaktskiftet og gikk gjennom dagens logg, slik Cathrine gjorde med alle de andre som jobbet der. Fremdeles var alt i orden

En ettermiddag da Cathrine kom på jobb som vanlig, var ett eller annet forandret som ved et trylleslag. Familien til brukeren, som vanligvis var hyggelig og pratet med henne når hun oppholdt seg i stuen og liknende sammen med brukeren, var plutselig blitt veldig kor mot henne. De snakket ikke til henne mer enn høyst nødvendig. Cathrine fikk en ekkel følelse, for hun kunne verken tolke eller forstå det som skjedde. Og det skjedde foreløpig svært lite, med unntak av at kommunikasjonen hadde endret seg merkbart. Men Cathrine fikk seg ikke til å ta det opp med familien. Men hun tenkte på det, og begynte å «plukke fra hverandre » den siste tiden, for å prøve å huske om det hadde skjedd noe spesielt. Hun kom ikke på noe. Det plaget henne, men hun hadde sitt på det tørre, det visste hun, så hun fortsatte å gjøre det hun skulle. Hun rengjorde huset, bestilte varer og pleiet brukeren akkurat som hun skulle. Hun gjorde alltid det hun skulle. På slutten av hver vakt skrev hun alltid en god logg over vakta, slik den hadde forløpt.

Cathrine vasket og byttet alltid på brukeren før hun hjalp brukeren i seng. Som regel var alt unnagjort da nattskiftet startet. Av og til satt brukeren oppe litt utover kvelden. Da var det familien selv, med hjelp fra nattevakten som la brukeren.

Ved et par anleninger hendte det at brukeren gjorde seg ut akkurat i det nattevakta kom. Da vasket og byttet Cathrine og nattevakta på brukeren i fellesskap før Cathrine gikk hjem.

Av og til hadde brukeren dårlige dager, med kvalme og liknende, slik at brukeren  ikke ville ta til seg næring. Da gav Cathrine istede rikelig med væske, og registrerte dette nøye i loggen og på drikkeliste, slik at det ikke skulle bli feil og eventuelle misforståelser.

En dag, på en av Cathrines fridager, ble hun oppringt av sjefen sin, hvor hun ble innkalt til møte på «basen». Hun fikk ikke vite over telefon hva det dreide seg om, men sjefen virket blid så Cathrine tenkte ikke så mye igjennom dette. De pleide å ha regelmessige personalmøter, men dette var noe annet.

På møtet, hvor Cathrine selv og Cathrines sjef og distriktsleder deltok, kom det frem at det var kommet klager på jobben hun utførte.

Det ble sagt at Cathrine ikke ryddet etter seg til neste skift kom på. Det dreide seg om rot på personalrommet, søppel som ikke var tatt ut, og skitneklær etter brukeren som ikke var tatt rede på.

Cathrine kjente seg ikke igjen i disse påstandene, og forsøkte å forklare dette for sjefen og distriktslederen.

Alvorlige anklager var det egentlig ikke, men likevel ble Cathrine ekstremt nøye på å påse at absolutt alt ble gjort på jobben før hun gikk hjem, selv om hun visste at hun aldri slurvet. Hun ante ikke hva som var bakgrunn for disse klagene, eller hvem som hadde kommet med dem. Hun begynte å bli veldig obs på de andre ansatte som hun møtte å vaktskiftene, og familien til brukeren. Hun forsøkte å lese dem, finne ett eller annet. Etterhvert ble Cathrine en tanke paranoid, men fremdeles var alt «normalt» i den grad man kunne kalle det `det. Hun var dyktig i jobben sin og gjorde alt hun skulle, og var oppmerksom på brukers behov hele tiden. Familien snakket lite med henne fremdeles og ble merkelig i hennes nærvær. Cathrine forsøkte å overse det, og være som vanlig. Men det plaget henne.

Julen 2006 gikk, og det ble senvinter uten at Cathrine hadde hørt noe mer om klagene.

Så en dag i mars 2007 fikk hun på nytt en telefon fra sjefen sin, med innkalling til nytt møte. Denne gangen var ikke sjefen like blid i telefonen.

Vi kaller det kjemibrist.

utfrysning dømmende

Cathrine var nervøs da hun gikk opp trappene til møterommet inne på «basen». Hun fikk ingen informasjon denne gangen heller, men hun ante at det lå mer i gjære enn påstått gjenglemt søppel og skittent tøy.

Det var en trykkende stemning inne på møterommet. Cathrine satt alene på den ene siden av et rundt bord, sjefen, avdelingslederen og distriktslederen satt på den andre siden. Cathrine alene mot de tre mektige.

Det var stille noen få minutter, før sjefen til Cathrine gikk rett på sak.

Det var som om blodet forlot kroppen til Caathrine da hun fikk presentert nye, og denne gangen svært så alvorlige anklager.

Det ble påstått fra svært pålitelig hold at Cathrine ikke bare slurvet med søppel og liknende hjemme hos brukeren hun var ansatt hos, denne gangen var det beskyldninger om direkte mishandling av brukeren.

Beskyldningene gikk ut på at Cathrine med fullt overlegg lot brukeren sitte med avføring gjennom store deler av hvert skift. Det var også blitt rapportert at Cathrine utøvde matnekt for brukeren.

Dette lot seg lett gjøre fordi brukeren selv ikke var i stand til å si fra.

Tankene raste gjennom hodet på Cathrine. Hun kunne ikke tro det hun hørte. Hun kom på den gangen da den nye assistenten begynte og jobbe der, da brukeren ved et par tilfeller hadde gjort seg ut i vaktskiftet. Cathrine forsøkte å forklare dette for ledelsen som satt foran henne. Når det gjaldt maten, så hadde Cathrine ettertrykkelig dokumentert dette i loggboken som lå på arbeidsplassen! Det hadde hendt at brukeren ikke ville ta til seg mat på grunn av kvalme, det hadde ingen ting med matnekt og mishandling å gjøre!

Cathrine merket at hun var nær ved å bryte sammen da hun gang på gang forsøkte å forklare dette. De kunne jo bare sjekke loggbøkene, snakke med hjemmesykepleien og ikke minst de hun jobbet sammen med!

Det virket ikke som ledelsen ville høre på henne.

De hadde allerede på forhånd bestemt seg for å ta Cathrine ut av stillingen med umiddelbar virkning.

Cathrine begynte fortvilet å gråte, og hevde sin uskyld, at dette var løgner. Hun klare ikke sitte lenger, og reiste seg og løp ut til bilen og kjørte vekk allerede før møtet av avsluttet. Sjefen ringte henne på mobilen før Cathrine hadde forlatt området, men hun unnlot å svare.

Da hun kom hjem, gikk det rundt for henne. Hun forsøkte å fordøye dette, og forstå hvorfor dette hendte, men hun klarte ikke å tenke klart.

Hun gråt og gråt og visste ikke hva hun skulle gjøre. Det var som om noen hadde drept noen som stod henne nær. Hun visste ikke hvordan hun ellers skulle forklare det. Hun var blitt forrådt, dolket i ryggen av sine nærmeste.

Senere på dagen ringte sjefen henne på hjemmetelefonen. Cathrine svarte.

Hun forsøkte igjen og få frem sin uskyld, men ble ikke hørt. Sjefen brukte også Cathrines reaksjon mot henne, for å få henne til å fremstå som psykisk ustabil.

Hvem ville ikke ha brutt sammen av slike falske anklager? Man er vel ikke syk og ustabil av den grunn?

Sjefen var ikke særlig villig til å høre på Cathrines versjon. Beslutningen var allerede tatt. Hun skulle ikke tilbake i jobben, og hun ville ikke få anledning til å hente sine personlige eiendeler i skapet sitt hjemme hos brukeren. De ville bli levert til henne.

Akkurat da ville Cathrine mest av alt legge seg ned å dø. De kunne ikke gjøre dette mot henne! Det var løgn fra ende til annen!

Cathrine nøyde seg med å låse seg inne i huset sitt og drikke tett et par dager. Det var ikke noe hun hadde for vane. Nå så hun ikke hvorfor hun ikke skulle gjøre det. Hun var fast bestemt på at hun ikke kunne vise seg offentlig mer, noensinne.

Etterhvert bestemte Cathrine seg for å ta seg samen. De kunne ikke gjøre dette mot henne.

Hun hadde imidlertid et ess i ermet. Hun var noen måneder tidligere blitt fast ansatt i kommunen og hun var fagorganisert.

Dermed begynte Cathrines kamp for rettferdighet.

Hun gikk på møter hos kommunen med LO ved sin side.

Da kommunen visste at beskyldningene mot henne ikke var sanne, men basert på ren løgn, ville ikke historien bli skrevet ned i hennes papirer i arkivet i kommunen. Kommunen valgte ganske enkelt å kalle det hele for en kommunikasjonsbrist mellom assistent og bruker. Cathrine var som sagt allerede fast ansatt i kommunen, så de hadde heller ikke mulighet for å få henne sparket. De ville heller ikke granske granske loggbøkene og snakke med hjemmetjenesten eller noen av de andre ansatte. De visste at de ville finne historien de hadde fått, som usann.

Cathrine fikk jobb et annet sted i kommunene. De vil si: Hun gikk på topp i en annen avdeling, til noen fant ut hva de skulle gjøre med henne.

Cathrine holdt hodet høyt, og gikk på jobb for hun visste at hun var uskyldig.

Hun måtte fremdeles forholde seg til flere av sine gamle arbeidskolleger, siden også disse periodevis jobbet på det stedet hvor Cathrine var blitt plassert.

Etterhvert som tiden gikk, var det ingen som spurte Cathrine om hva som hadde skjedd, hvorfor hun så plutselig hadde sluttet i jobben hun hadde. De snakket nok seg i mellom, men aldri så Cathrine hørte det.

Det var imidlertid en fra hjemmesykepleien som diskret forsøkte å snakke med Cathrine, men Cathrine unngikk temaet.

Hun jobbet på den nye plassen, og var pliktoppfyllende som alltid.

Etterhvert som tiden gikk begynte flere av de andre som hun jobbet med, inkludert et par av hennes gamle kolleger og mobbe henne. De var direkte ekkel mot henne, men Cathrine forsøkte å holde hodet hevet. Hun visste hva hun sto for.

Et par ganger snakket Cathrine med en av sine gamle kolleger, ei som aldri hadde vært annet enn hyggelig mot henne. Hun fortalte Cathrine at hun visste hva som foregikk, men hun turte ikke stå frem med det, da hun var redd for sin egen stilling!

Hun var altså så redd for å miste sin egen jobb, at hun ikke kunne stå opp for Cathrine selv om hun visste at hun var utsatt for et komplott og et skittent spill!

Senere, da det nærmet seg høsten 2007, ble Cathrine sykemeldt på grunn av smerter i ryggen pga jobben, ikke pga det skitne spillet hun var blitt utsatt for.

Da sykemeldingsperioden var over, hørte ikke Cathrine mer om noe jobb, hun visste ikke hva hun skulle gjøre.

Så ble hun på ny innkalt til møte. Da hevdet de at hun hadde skulket jobben i over en måned, men likevel hevet lønn!

Cathrine kunne igjen ikke tro det hun hørte. Hun hadde da levert sykemelding, og liketil stått på sjefens kontor og underskrevet denne! (det var samme sjef for BPA og den avdelingen de hadde plassert Cathrine på.?

Sjefen hevdet aldri å ha mottatt noen sykemelding.

Nye runder med fagforbundet og kommunen startet. Cathrine fikk på en måte bevist sin uskyld på dette punktet. Men det ble inngått et kompromiss mellom kommunen og fagforbundet. Cathrine godttok for å få saken ut av verden. Det ble bestemt at de skulle frata Cathrine halvparten av ferien som hun i utgangspunktet hadde krav på, som «erstatning» for tiden hun hadde «skulket.

Hva den andre saken angår, ble Cathrine rådet av de høye makter i kommunen til ikke å gå videre, da det ville ende opp som påstand mot påstand.

Cathrine skulle selvsagt ha kjempet videre, men hun følte ikke hun hadde noe å stille opp med. Hun godtok dette. Kommunen gjorde dette til en «hysj-hysj sak», og det ble ganske enkelt notert i hennes papirer at det som sagt var «kjemibrist» og at hun var blitt overflødig.

Men takket være at Cathrine var fast ansatt i kommunen og i tillegg fagorganisert, fikk hun hjelp av en person i forbundt til å utforme en jobbsøknad.

Senere begynte Cathrine i en stilling i et annet distrit i kommunen, og med helt nye ledere.

Hadde beskyldningene mot Cathrine vært sanne, hadde hun aldri noen sinne fått jobbe med mennesker i noen som helst etat i landet igjen.

Hun fikk aldri renvasket seg fullstendig, hun fikk aldri noen unnskyldning, men hun hevet seg over det, og hun føler til en viss grad at rettferdigheten seiret.

Hun har i dag overhodet ingen kontakt med sine gamle sjefer eller sine tidligere kolleger.

Det viste seg i ettertid at det var et planlagt komplott mot henne, da en av de nytilkomne var ute etter hennes stilling, til personlig utnyttelse, men Cathrine fikk aldri gjort noe med det. Hun la saken bak seg og gikk videre i livet med hodet høyt hevet. Hun visste at hun aldri hadde gjort noe galt. Det visste de andre også.

Det reddet nok Cathrines fremtid.

 

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s