Å være et medmenneske.

«Det er lett å like noe på facebook, men vi er ikke lenger vant til å banke på døren hos hverandre»… Dette sitatet fant jeg i en artikkel, og det er sant.

Det er virkelig lett å like ting og skrive støttende ting til folk i offentlige forum til noen som går igjennom sykdom eller en vanskelig livssituasjon på andre områder, men man opplever vel heller sjeldnere at alle faktisk bryr seg like mye i det virkelige liv. Folk som i utgangspunktet ikke er nære.

Bilde

Vi opplever hverandre som fremmede, vi klemmer ikke hverandre uten videre, selv om vi klemmer hverandre på face. Når vi møtes på butikken, er det mange ganger et enkelt «hei» eller man slår av en prat om føret eller været. Det utgjør ofte kommunikasjonen mellom folk man tilsynelatende støtter og bryr seg om på nettet. Det føles brått for intimt og unaturlig å ta opp og snakke sammen om de samme temaer når man møtes på ordentlig, men på nettet er terskelen ekstremt liten for sånt.

Det kan være vanskelig å prate med hverandre, fordi vi egentlig ikke kjenner hverandre.  Men det er OGSÅ lettere å være åpen på nettet, enn ellers… Tror jeg.

Vi sender støttende ord og hjerter til ukjente. Men husker vi det når vi går i gang med middagen, eller dagen etter? Noe gjør selvsagt større inntrykk enn andre ting.

Kanskje man skal tenke seg bedre om før man engasjerer seg i noe?  Jeg vet ikke. Mener man virkelig alt man skriver av fine ting til en person i en eller annen vanskelig livssituasjon? Man mener det kanskje, men likevel ikke fullt og helt?Men selvsagt, det kommer an på hvilke sak/situasjon det gjelder.

Kan det tenkes at det deles ut litt for mange hjerter, klemmer og godord? Vi møter ikke dette like ofte i det virkelige liv. Eller er det nettet som har blitt virkeligheten, og det du gjør utenfor som har blitt et pauserom? Litt underlig setning det der… 😀 Men kan du forstå hva jeg mener?

Jeg mener IKKE at folk verken er iskalde eller falske, det er bare et merkelig og interessant fenomen 😀 Men noen er nok  både iskalde og falske likevel, og langt fra så «støttende» som de utgir seg for å være…

Har vi egentlig tid til hverandre lenger? Det er bortimot slutt på å gå på besøk uten å være invitert. Selv begynner jeg å lure om noen banker på døra mi, og jeg ikke har en avtale med noen… Sånn har det blitt.

En verden i forandring… Og ensomhet 🙂  For noen.

Dette er noe å tenke på. I allefall gjør jeg det 🙂

Bilde

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s