Så lenge fasaden er i orden…

FEARS OF MAJOR CATASTROPHE AS 7.0 QUAKE ROCKS HAITI

Jeg hadde aldri, ALDRI trodd at bloggen min skulle nå så mange, så jeg må være ærlig å si at jeg kjente litt panikk etterhvert som tallene steg og steg. Min aller første og sterkeste følelse var at dette var riktig, det var noe jeg på en måtte gjøre. For min egen del. Jeg måtte få sagt ting jeg ikke har sagt noe om til noen. Ikke faren min heller, fordi det har jeg aldri turt. Ikke før nå. Men så angret jeg litt og tenkte at dette ble så feil som det kunne bli.

Som jeg fortalte i det forrige innlegget, så har jeg måttet betale dyrt for å gå ut med dette, men på tross av det så vet jeg med meg selv at jeg ikke har gjort noe dumt! Noen mener vel at «jeg lufter saken i feil forum». Vel, dem om det. Flertallet støtter meg, og det er jeg glad for.

Tror aldri jeg noen gang tidligere har følt meg så avkledt, som da jeg publiserte denne bloggen, særlig de aller siste innleggene. Selv ikke da jeg fødte barna mine, følte jeg meg like avkledt som det jeg har gjort i det siste. Skjønner du? Da er man temmelig naken 😀

Jeg har tenkt at nå kan jeg ikke vise meg på butikken, osv. Men det har jeg ingen som helst grunn til. Jeg har fått brev fra kjente og ukjente, jeg er blitt møtt på en så positiv måte som jeg aldri hadde kunne drømme om. jeg har fått tilbakemeldinger som har fått meg til å sutre som et barn, fordi bare det at folk kan sende sånne brev, og si så fine ting til MEG…. Det har gjort meg både rørt og glad, og fryktelig ydmyk.

Det kan være at folk tror jeg per i dag har det tøft. Sant nok har det vært action de to siste år, og særlig de siste seks måneder, så det holder for livstid.

I hverdagen har jeg det fint, selv om det tidvis er steintøft å være alenemor.  Nei, jeg har det bra, så bra som jeg kan ha det. Jeg gjør det beste ut av det jeg har og kan og det er ikke så aller verst.

Jeg tror jeg har taklet livets nedturer på en grei måte. Selv om det jeg har opplevd av vold på flere plan, mot meg, kunne ha ødelagt meg, så har det ikke det.  Jeg kunne sittet tilbake som et vrak, med det ene eller andre problemet, eller alt på en gang. Men det gjør jeg ikke. Jeg er bare sint. Jeg har fått nok. Og endelig har jeg tatt oppgjøret. Jeg er snart 35 år, mor til 3 barn, og jeg skal ikke finne meg i dette som har vært. De opplevelsene fra barndommen, og ungdomstiden har forfulgt meg, og det vil det kanskje alltid gjøre. Det har gjort slik at jeg og ungene har et fryktelig lite nettverk, sånn at hjelp og støtte fra familie er noe man har hatt svært lite av. Det lille vi hadde på den kanten, er nå, som følge av dette også borte. Men det var på tide å gjøre noe med det. Jeg må sette standarden for hvordan mitt og ungenes liv skal være for fremtiden. Så får jeg heller krype til korset, og be om mere hjelp fra visse instanser i det offentlige.

Jeg har alltid villet, og for det meste klart å ordne ting alene, men det går ikke lenger. Men alt løser seg!

Jeg er hellig overbevist om at jeg har tatt et viktig valg, og det er nok de aller fleste enige med meg om.

Det har vært en tidkrevende prossess for meg å komme dit hvor jeg er i dag. Det har tatt meg mange år. For å være ærlig, så trodde jeg egentlig ikke at jeg skulle komme hit. Men jeg er nok sterkere enn jeg har trodd om eg selv.

Jeg har valgt å være dønn ærlig den siste tiden, både omkring det med dattera mi, og ekstremt ærlig var jeg  da jeg skrev og publiserte innlegget: Hva i helvete har jeg gjort deg?

Det at jeg valgte å gå ut her på bloggen, om det som har skjedd med dattera mi, gjorde noe med meg. I kjølevannet av det, så har jeg fått et behov for å ta et oppgjør med ting. For det er jo litt sånn at det ene tar det andre, osv. Det som far min sa: Det er din skyld etc. Det er ting som har ligget å ulmet i alle år. Særlig hendelser fra 20 år tilbake i tid, og frem til i dag. Det har gått bra å leve med dem, men i det siste har jeg tenkt mer og mer på det, og om hvor galt det var. Far min har aldri og kommer aldri til å erkjenne hva han har gjort, eller be om unnskyldning for det. Det er vel mye derfor det har plaget meg i det siste.

Jeg valgte ikke å være ærlig for å stille meg selv i søkelyset og få masse oppmerksomhet, for jeg er ikke særlig glad i oppmerksomhet. Jeg gjorde det for min del. Jeg trenger å få bekreftet for min egen del at jeg er en voksen, uavhengig kvinne, som ikke trenger andre til å styre meg, og at jeg kan mene noe som er viktig. Jeg må i en alder av snart 35 år få føle at jeg kan velge selv.

Jeg sliter ikke med stort, annet enn et fryktelig dårlig hus! 😀 Og som sagt, et fryktelig insnevret nettverk, som igjen byr på en del praktiske problemer!

Hvor henter jeg styrke? Aner ikke. Spør du meg, så spør jeg deg!

Man må stå opp for seg selv. Gjør man ikke det, så drar man de nærmeste med seg ned i grusen, enten man vil eller ikke.

Nå vil jeg si noe om det som har direkte med overskriften i denne innlegget å gjøre.

Etter at jeg gikk ut med dette, så har jeg som sagt  fått mange brev fulle av fine ting og massiv støtte. Men jeg har også fått rede på en del ting, ikke mye, men likevel nok til at jeg faktisk får en forklaring på hvorfor det ikke skjedde noe, at vi barna ikke ble fjernet fra hjemmet vårt mange år før vi faktisk ble det.

_MG_1165_HDR

Jeg tenket først å kopiere brevet jeg fikk, men av hensyn til avsender, så nevner jeg bare i korte trekk sånn ca hva som stod i det.

Det var mange av de andre foreldrene i nærmiljøet som visste at dere ikke hadde det godt hjemme. Det var også flere av dem som forsøkte å ta det opp med skolen, men de snakket for døve ører. Skolen tok ikke bekymringene på alvor. De ville ikke gå videre til barnevernet med det, for noen av lærerne mente at det var som å henge ut, og mobbe faren deres…

Skole og barnevernet grep  ikke inn i en fullstendig uholdbar situasjon, fordi de var mer opptatt av å beskytte fasaden til faren vår, og alt det andre som hører med.

Jeg kan nesten ikke tro det er sant. Det skjer nok dessverre at barnevernet den dag i dag gjør  feil, men en feil som denne, og ikke gripe inn… Den var grov, og det gjaldt nok mange, mange barn i hele landet, uten at jeg skal si det rett sikkert, for jeg har ikke sjekket det.

Barnevernet var nok inne fra tid til annen, men overhodet ikke slik dem burde. DET er en annen historie.

Så det at jeg ble vendt ryggen for et par dager siden. Det var fryktelig sårt, og jeg regnet ikke med det. Likevel angrer jeg ikke.

Det kan også ha noe med fasade å gjøre. Jeg fikk beskjed om at jeg «hengte ut» min far, uansett hvor galt det han har gjort har vært. Det at jeg har gått ut med det, er altså verre enn de voldshandlinger som er blitt utført. Javel. Jeg deler ikke den oppfatningen.

For å ta en litt sentimental avslutning på dette innlegget:

I ett av brevene jeg fikk stod det at vedkommende trodde far min tross alt er glad i oss, barna sine, men jeg må si at det tror jeg faktisk ikke. Jeg har merket svært lite til det, og hvilken forelder som gjør så grusomme handlinger mot sine barn, er glad i dem?

Nei, jeg vil være så brutal som å si at jeg tror ikke slike foreldrer aner hva kjærlighet er.

Det var det. Nå skal jeg legge meg igjen. Feberen raser, nesa renner og hodet dunker. (sier jeg som ikke skulle klage mer over slikt etter det som min datter har vært igjennom! 😀 )

– Cecilie Bjørnstad.

2 kommentarer

  1. Noen ber aldri om unnskyldning uansett hva de har gjort… God helg og Lykke til videre, tror på en måte du kan få det bedre no som du har åpna opp, selv om det va ganske tøft å gjøre det…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s