Hva i helvete har jeg gjort deg?

Bilde

I flere uker har jeg med vilje ikke hatt kontakt med min far. Jeg har faktisk lagt nummeret hans i avvisningslista på telefonen min. Jeg nekter å snakke med ham. Han han ikke gi meg noe, annet enn skylda for at ting ble som det ble.

Om jeg har brutt med ham før? Jada. Mange ganger. Denne gangen var det en «bagatell» fra ham som fikk det berømte begeret til å flyte over. Men jeg fikk  nok. LA MEG FOR HELVETE VÆRE I FRED NÅR DET SKAL VÆRE PÅ DENNE MÅTEN!

Men så måtte jeg altså innom ham. Veldig mot min vilje. Jeg måtte hente noe, som han skulle legge i postkassen til meg. Jeg sa tydelig i fra om at dette var den aller siste gangen jeg gjorde dette. Skal det hentes ditt eller datt der, så får det bli andre enn meg.

Da jeg parkerte utenfor hos ham, så jeg at han sto i døra og ventet på meg. Han hadde et merkelig uttrykk i ansiktet. Og jeg kjente at det umiddelbart begynte å koke inne i kroppen min. Han skulle ikke vente, han skulle holde døra lukket!

Før jeg kom, hadde han snakket i telefonen, og da han så at jeg kom, da «Skulle han ut å sette meg på plass».

Jeg blir faktisk usikker på om jeg burde le eller gråte, men jeg kjenner at jeg har en følelse i kroppen som er så ekkel, at hadde jeg ikke visst bedre, så hadde jeg trodd at jeg holdt på å bli sjuk.

Det kan være at noen mener jeg burde holde kjeft, men seriøst, jeg ser ikke hvorfor jeg skal beskytte ham. Men det slår meg som underlig: Det ser ut som om enkelte alltid har ment, og fremdeles mener at han er en flott og snill mann. Javel. Slik er det. En sak har flere sider. Kanskje vil enkelte tro jeg juger, og tro stygt om meg? I såfall, be my guest. Jeg er kommet over det stadiet der jeg bryr meg så mye om hva andre måtte mene. Noen mener sikkert jeg sverter ham. Det får så være, men svarteper er allerede svart. Om noen vet, så har dem ikke sagt noe. Man kan gjerne hviske bak gardinene, men ikke legge seg oppi andres saker.

Ok, HVA I HELVETE HAR JEG GJORT DEG? Jeg kan bare ikke begripe at han spurte. Jeg må gjenta det; HVA I HELVETE HAR JEG GJORT DEG?! Hmm, say again? tenker jeg temmelig overrasket, selv om jeg strengt tatt burde bli alt annet enn nettopp overrasket.

I noen sekunder blir jeg stående og lure. Helt til jeg innser at ingenting er forandret, og ingenting kommer noen gang til å bli det.

Jeg sa det til ham, rett ut. Jeg vet det ikke har noe for seg, men jeg gjorde det likevel. Jeg sa ting, men jeg sa ikke alt. Det glemte jeg oppi alt raseriet mitt.

Kan du virkelig ikke tenke deg til hvorfor jeg ikke vil snakke med deg?

Hmm? Har du glem at du fikk meg nedslått ett par ganger? Du har ikke gjort det, sier du? Akkurat. Husker du ikke den gangen for så mange år siden, da jeg fikk min første ordentlige kjæreste? Du taklet det ikke, og fikk noen til å slå meg ned. Jeg var ikke på skolen på lenge fordi jeg så ikke ut den gangen. Hva jeg skulle hos deg? Jo jeg skulle hente en seng som var min, og noen bøker.

Du ser ikke lenger på meg når jeg forteller deg dette, men nekter for at det har skjedd.

Hva med året før, den jula da jeg var uheldig og sa at du hadde kokt kaffen litt for svak, og du sa jeg kunne ha meg «hjem» igjen hvis de hadde så mye bedre kaffe der. Det endte med at du fikk meg innelåst på rommet mitt i kjelleren. Så tok du lyset. Det gikk en stund, så kjente jeg lukten av julemat, og hørte bestikk som klirret mot juleserviset. Jeg fikk ikke noe av den maten. Jeg fikk  kald lapskaus på boks.

Senere, da det var blitt sendt på kvelden ble jeg låst ut. Husker du hva du gjorde mot meg? Ikke det, nei. Jeg kan godt minne deg på det. I toalettmappen min, som stod på badet, lå det et brev jeg hadde skrevet til en gutt. Jeg hadde tenkt å sende det, men jeg turte aldri. Det angret jeg på da du stod foran meg med brevet i hendene og så på meg. En avvisning fra han jeg var forelsket i hadde vært å foretrekke i steden for det jeg fikk hos deg.

Du stod stadig med det brevet i hånden. Så begynte du å kalle meg nymfoman. Du lo til meg og så ikke helt god ut. Jeg var 17 år, og der og da følte jeg at jeg ikke ville bli eldre. God jul. Innelåst, kald boksemat, og nå dette. Du hånet meg på det groveste. Det endte med at jeg gikk ute den natta. Til slutt lette du etter meg. Jeg hørte at du ropte på meg mens du kjørte sakte langs veiene. Kanskje du angret? I allefall var du nok mest redd for at det som hadde hendt skulle komme ut. Men det gikk altså ikke bedre enn at du fikk meg nedslått temmelig nøyaktig ett år etter fordi jeg hadde fått meg en kjæreste.

Du ser rart på meg når jeg forteller om disse hendelsene som skjedde for søtten, atten år siden. Du fnøser mot meg som om jeg skulle vært gal. Men jeg glemmer ikke. Aldri.

Trenger du detaljer om den gangen du fikk meg nedslått? Det er kanskje best ettersom du ikke husker at det har skjedd.

Jeg ringte på døren. Kjæresten min satt i bilen og ventet. Jeg kunne høre at du hadde folk på besøk.

Til slutt åpnet du og lurte på hva jeg ville. Skal bare hente tingene mine sa jeg. Du hadde allerede nektet å kommunisere med meg på et par uker. Da forstod jeg det ikke, men du taklet ikke at jeg traff noen, og det skulle du heller aldri komme til å tåle.

Hva gjør du her, sa du. Du har ikke noe her å gjøre. Skal du hente noe, så får du ha med deg politiet. Jeg lo en forsiktig latter. Trodde aldri du mente alvor!

Det var kaldt ute den kvelden, så jeg gikk prøvende inn i gangen. Du gjentok stadig at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Jeg skulle bare hente sengen min og noen eiendeler!

Så begynte du å rope at jeg prøvde å drepe deg. Du ropte som en gal og gjentok det flere ganger. Til slutt kom en person som var på besøk og brøt meg ned i gulvet. Etterhvert begynte personen å slå på meg. Det kokte i ansiktet mitt. Huden brant. Men dere gav dere ikke. Jeg ble til slutt dratt ned kjellertrappen, så gjennom kjellerstuen, der det satt fullt av folk å så på, og til sist ble jeg låst inn på rommet igjen. Det ble reprise fra året før. Noen tok strømmen. Jeg hadde på den tiden fått min første mobiltelefon. Jeg kunne ikke tekste med den, bare ringe. Jeg fikk ringt til kjæresten min. Først trodde han ikke på det jeg hikstet frem i telefonen. Men jeg kom meg til slutt derifra. Han hjalp meg. Jeg endte opp på legevakten, og ble sykemeldt fra skolen en liten periode.

Alle senere forhold jeg hadde, gjorde jeg hva jeg kunne for å holde skjult for far min. Jeg var nok redd ham. Og jeg fortalte mine få og nære: La ikke han få vite noe om dette!

Helt til jeg var 32 år «snek» jeg meg til å ha forhold til en eller annen mann. Alltid følte jeg at jeg gjorde noe galt, selv om jeg visste at det ikke var galt!

Jeg klarte sjelden å skjule for far min at jeg hadde forhold. Det ble alltid spetakkel og syke utbrudd.

Jeg er blitt kalt hore og det som verre er, i påhør av mine barn flere ganger. Han har kalt mine forhold for «stunt», som ikke hadde noe med kjærlighet å gjøre.

Begge gangene da jeg fortalte han at han skulle bli bestefar, så så han på meg lenge, og spurte til slutt: Nå. Hvem er far til den ungen?

Flott. Helt fantastisk.

Men et par år etter jeg fylte 30, traff jeg en ny mann. Det ble ingen suksess, men det har heller ikke noe med saken å gjøre. Jeg ringte min far. jeg var lei av å leve i hemmelighet, jeg hadde også rett til et voksenliv! Sa akkurat hva jeg mente, at nå hadde jeg truffet en mann, og han skulle gi helvete i å si noe som helst om det, for jeg var en voksen kvinne på over 30, og skulle for faen ikke gå rundt og tro at jeg gjorde noe galt ved å treffe en mann!

Han kommenterte det aldri. Han tok beskjed, og siden har det vært stille når det kommer til sånt.

Jeg spør igjen: Du spør hva i helvete du har gjort meg?! Du hadde tenkt å sette meg på plass?! Javel.

For noen år siden ble det slutt mellom meg og far til de to eldste barna mine, og jeg flyttet til min barndoms bygd, med far min som primus motor. Han ordnet meg leilighet, lånte meg bil og hjalp meg økonomisk. Jeg burde sett at jeg ikke verken skulle ha flyttet dit eller tatt i mot hjelp, men jeg var 23, og lett påvirkelig. På den tiden trodde jeg enda at når de gode periodene varte lenge, så var alt i orden, og det ville neppe bli noe «tull» mer. Men jeg skulle bli klokere. Opptil flere ganger.

Jeg var en gang ute å gikk tur med barna. Så møtte jeg en dame som sa: Å så hyggelig å se deg tilbake her… Det er nok godt for faren din.

Hun kjente han ikke, slik mange flere, og kanskje er det fremdeles slik. Jeg lurer: Er det virkelig ingen som kjenner hans egentlige jeg? Eller har det faktisk vært så vellykket at det aller meste har holdt seg på innsiden av husets fire vegger i over 30 år?

Det gikk noen måneder, og jeg trivdes ikke, så jeg valgte å flytte tilbake dit jeg kom fra. Far min var nådeløs. Han var fornøyd, og god og snill så lenge det gikk etter hans noter. Dette gjorde det ikke, så han nektet å snakke med meg, og kontakten mellom meg, barnebarna og han ble igjen brutt. Dette var i mai.

I desember samme år skulle jeg en morgen ut med bilen. Skulle levere ungene i barnehagen og selv dra på skolen. Jeg fant bilen min med tre flate dekk. Ett var helt. Det viste seg at de var skåret i stykker. Det var umulig å komme noen vei med en anmeldelse.

Åtte år senere, like før jul får jeg ved en tilfeldighet vite at det var far min som stod bak episoden med dekkene. Det gikk kaldt gjennom meg. Etter åtte år ble mine mistanker bekreftet. Jeg trodde det var han, men samtidig så var tanken for sprø til at det kunne stemme, men det var altså han.

Jeg kunne ha minnet han på et helt liv med hendelser, men jeg dro bare frem et lite knippe, der jeg stod i døren hans mens han lurte på HVA I HELVETE HAN HADDE GJORT MEG!

Han har prøvd å nekte, han har fortrengt og håpet at jeg skulle glemme.

Jeg håper han nå er blitt fullstendig klar over hva han har gjort meg. Det at han gav meg skylden for at min datter har problemer og ikke kan bo hjemme med meg og sine brødre, det var bare dråpen som gjorde at jeg fikk nok. For aller siste gang.

Bilde

Jeg står for alt jeg har skrevet. Dette er min blogg, mine skriverier og tanker.

Jeg vil ikke ha medlidenhet, jeg ønsker bare å rydde i «kommoden».

– Cecilie Bjørnstad.

5 kommentarer

  1. Vi kjeinn farn din……..Ingen teng du skriv førbaus meg mæn d vakje nå som vi fækk hør.Vi va ofte hos dæm før vi sjøl fækk familie å når mor di reist så vart d heilt slutt.Veit at ho ha d ikje så lett ho heiller.No kryss vi fengran før at Otto kjæm så bi d ein teng minner før dg å tenk på 🙂

  2. […] Min mor er en gåte for mange. Jeg er hun som ikke har noen mor. Slik har det vært siden jeg var liten. Jeg vokste opp uten henne, og det viste seg å være det beste. Ikke det at det var noen dans på roser å vokse opp med min far, men det ble slik det ble. Det har jeg skrevet om her. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s