Jeg skulle helst vært der hele tiden.

1383824_10151682061081226_1767262584_n

wpid-20130913_185533.jpg

Adriane og Mulle

For 5 dager siden hadde min datter en ulykke, og har ligget på sykehus siden. Hun er ikke livstruende skadet, men har vært veldig dårlig. Hun kommer til å bli helt fin igjen. Det vil bare ta litt tid.

Det er et mareritt når det skjer noe med barna. Ekstra vondt opplever jeg det, fordi jeg ikke selv kan være hos henne hele tiden. Det er hennes fosterforeldre som er det er hele tiden. De gjør en fabelaktig jobb, men det er likevel sårt for meg at det er sånn, at det ikke er jeg som sitter ved sengen hennes hele tiden 😦 Akkurat nå føles det som om plassen min som mor er røvet fra meg. Det er bare mine egne tåpelige tanker, og det er ikke slik, selv om tanken sårer meg. Jeg føler akkurat nå at jeg ikke lenger er den viktigste i livet hennes mer :(. Er du mor selv, så vet du kanskje hva jeg mener.

Jeg er hos henne så ofte som jeg kan, men jeg kan ikke være hos henne så mye som jeg ønsker.

Her kommer også savnet av en ressurssterk familie inn… Hadde jeg hatt foreldre som hadde kunnet stille opp ved å ta guttene, så hadde jeg kunnet sitte hos min datter mye mye mer, og være med henne til det andre sykehuset hun skal til for ekstra prøver og en form for rehabilitering.

Jeg blir så forbannet av og til for at jeg ikke har skikkelig familie! Jeg har ikke engang fortalt far min at barnebarnet hans ligger på sykehus, fordi det er ikke noen vits, han er ikke noen ressurs. Han gav meg jo dessuten skylden for at Adriane har problemene som hun har.

Men jeg gjør altså så godt jeg kan, og kan bare spørre, slik jeg gjorde i forrige innlegg: Hvor mye tåler et mammahjerte?

Som jeg sa, så tror jeg mitt mammahjerte tåler alt, det er bare litt tyngre akkurat nå. Jeg tror ikke jeg har følt meg så utilstrekkelig, som akkurat nå.

Ekstra såret ble jeg i går, da jeg snakket med min saksbehandler i barnevernet. Hun sa: Ikke ha vondt i deg fordi du ikke kan være der osv, osv…. Jeg vet hun ikke mente det vondt, men jeg ble både forbanna og lei meg, så jeg trykket bort samtalen. SNAKKES!!! Visst faen har jeg vondt i meg! Hun kunne da ikke komme her å si at jeg ikke skulle ha vondt i meg?!

Vel…. Nå har jeg roet meg ned, og jeg skjønner jo hva hun mente.

Nå vil jeg bare at jenta mi skal bli frisk, slik at jeg får henne hjem en tur, slik at hun kan prøve isteen man kan lage med min nye dolce gusto kaffemaskin! 😀

Hun elsker iste, og nå må hun snart få i seg annet enn vann, saft og intravenøs næring. Det er forresten et par dager siden hun fikk det sistnevnte, og bra er det 😀

20130713_111837

Aron Elias, Adriane og Levi Andreas.

Ps. Jeg kommer ikke til å svare på noen spørsmål utover det som står her, hva som skjedde osv. Det holder jeg privat.

– Cecilie Bjørnstad

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s