Jeg driter i hva andre mener.

Bilde

Dit er jeg altså kommet. Det har tatt sin tid.

Men, heyyy, så godt å endelig gi blaffen i hva andre måtte mene om meg, og mitt. Ikke for det at jeg vet at folk faktisk har ment så mye, men jeg har vært litt sånn småparanoid, og trodd det.

Det har vært som en langvarig modningsprossess, med et snev av angst liggende i bakhodet mitt.

Det har vært så mye…  Min egen familie og det at jeg kom i fosterhjem for over 20 år siden. Det at jeg er alenemor for 3 barn, hvorav det eldste kom i fosterhjem tidligere, som jeg skrev om i et tidligere innlegg. Det faktum at jeg har vært alene med min minste sønn som bare er 1,5 år siden han kom til verden, er også en ting som folk har lurt på. Men jeg har ikke fortalt, og folk har heller ikke spurt så veldig mye om det.

Ikke minst har jeg selv spekulert på det med skrivingen min. Jeg har tidligere gitt ut to bøker på et lite forlag, og det ble aldri noen stor greie. Det er i og for seg vanskelig, om ikke umulig når man ikke har en fot innenfor et stort forlag.

Mens jeg gikk hjemme i fødselsperm skrev jeg et manus som omhandler det å leve med en psykopat. Lenge tenkte jeg at jeg ville gi det ut i et annet navn dersom det noen gang skulle bli utgitt. Jeg har skrevet noveller og publisert annonymt på nett, og jeg har vært hemmelighetsfull omkring meg selv og det som er rundt meg.

Men nå har jeg altså modnet på en måte, og kommet til at jeg vil være åpen. Og med tidligere innlegg har jeg blottlagt meg og følt meg temmelig avkledt, men fy faen så godt!

Jeg har fortalt i korte trekk, i full offentlighet her på bloggen om hva som har skjedd, og jeg har lagt ut forordet til manuset mitt, – og signert med mitt eget navn.

Det er en lettelse. Det er som om mange kilo er lettet fra skuldrene mine, jeg går med hodet hevet. Det at jeg har valgt å endelig være så åpen om ting, det kjennes bare så fordømt godt og riktig ut.

Alle innleggene jeg har publisert her den siste uka, er nøye gjennomtenkt – og jeg står for alt jeg har skrevet.

Men selvsagt lurte jeg på om det ble for drøyt, både de om familien, samt forordet til manuset. Jeg kom til at det var greit å publisere.

Det er mulig at noen har meninger om det. Jeg har fått masse positiv respons, men ingen negativ foreløpig, selv om noen garantert ikke liker det jeg legger ut. Men til det sier jeg bare: Jeg driter i hva folk måtte mene om ditt og datt. Dette er min blogg, mine tanker, og jeg skriver det som er riktig for meg 😀 Det er frivillig å lese bloggen min, slik det er frivillig hva man vil lese av andre ting i denne verden 🙂

– Cecilie Bjørnstad.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s