Fram i lyset.

I utgangspunktet tenkte jeg å bare publisere noveller jeg har skrevet, på denne bloggen.

Men i dag tidlig da jeg stod opp, kjente jeg meg sint av forskjellige årsaker, og føler at det er på tide å få luftet tankene mine omkring forskjellig som har opptatt meg og min familie de siste månedene spesielt.

Dette er min blogg og mine tanker.

Kjærligheten til mine barn er betingelsesløs. 

102_4213

Dette bildet er fra den dagen lillebror ble født 🙂 Disse barna er det kjæreste jeg har.

Det er søndags mårra, den 15 september 2013. Ble fortalt noe i går, som egentlig ikke overraska meg, men som gjorde meg sint. Og jeg er fremdeles sint. Derfor må jeg skrive dette. Få utløp. Slå tastaturet. Servere det opp i trynet på dem som lurer, prater bak gardinene, og antar.

For jeg antar mye. Jeg tror mye rart. Fordi jeg er den jeg er, stammer fra der jeg gjør, fordi jeg har den familien jeg har. Enten er jeg paranoid, eller så har jeg rett.

Mest av alt må jeg skrive av meg fordi jeg er sint på min far. Dritsint. Igjen. Slik jeg har vært hundre ganger før. Vi har ikke noe nært forhold. Det vil vi aldri få. Og jeg er sint fordi det har vært så mye drit de siste par, tre årene utenom også. Kjenner vel at jeg har fått nok. Hvor mye skal jeg tåle? For ikke å snakke om mine barn. De må skånes, de må få ha det så bra som mulig der de bor. Jeg elsker dem, alle tre. Jeg elsker eldstejenta mi, selv om hun mener jeg ikke gjør det.

Jeg tok beslutningen om å plassere henne i fosterhjem etter flere runder av både det ene og det andre som har strukket seg over flere år. Jeg tok beslutningen i kjærlighet til henne, fordi jeg vil at hun skal få hjelp, få bo hos mennesker som er rustet til å takle utfordringer med henne. Jeg vil at hun skal gå på en skole der dem ser henne, der lærerne hjelper henne slik at hun gjør en innsats så hun går ut av grunnskolen MED karakterer. Hun var sjanseløs på den gamle skolen, og jeg som alenemor til to barn til, pluss at jeg har nesten full jobb, og lite nettverk i form av familie, har ingen mulighet lenger til å takle problemene hun sliter med. Men tro meg, jeg har prøvd. I mange år!

Hadde jeg gitt blaffen i henne, så hadde jeg latt henne bo her, oversett at hun sitter på rommet og skader seg, og gitt en god dag faen i at det gikk til helvete på skolen fordi lærerne hadde satt merkelappen på henne som vanskelig. Så lenge hun ikke gjorde noe vesen ut av seg, kunne jeg også bare gitt faen. Men jeg gir ikke faen! Jeg elsker dattera mi! Hun skal ha en sjanse! Hun er min førstefødte elskling, og jeg plasserte henne i fosterhjem i kjærlighet til henne fordi jeg vil at hun skal ha det bra, og klare seg. Ikke minst at hun endelig får karakterer slik at hun går ut av grunnskolen med gyldig vitnemål!

Jeg vil det beste for henne, og mine to sønner. De har bodd i min mage, jeg har kjent sparkene deres, de har beriket livet mitt, og min kjærlighet til dem er betingelsesløs.

Sånn, der er det sagt. De som lurte har kanskje fått svar. Det er ikke alltid slik at barn som kommer i fosterhjem har foreldre som har sviktet totalt. Jeg vet hva jeg snakker om.

Jeg og min bror har selv vært i fosterhjem for mange år siden. Derfor har jeg lurt på hva folk ville tro om at min datter nå er i fosterhjem. Kanskje det ikke er noen grunn til å lure, men jeg kan ikke noe for det.

Vi bor i et lite samfunn. Bygdedyret lever. Det er kanskje drøyt av meg å være så utleverende, men bloggen er min. Jeg skriver det som passer meg. Og nå må jeg få sagt dette!

Det hender jeg lurer på hva andre tror om dette at dattera i har flyttet. Det hender jeg innbiller meg at folk ser rart på meg, og lar være å hilse. Men jeg bestemmer meg ofte for at jeg driter i hva andre måtte tro. Vil dem vite noe, så er det bare å spørre meg, så skal jeg svare.

Men jeg har det altså bra i det daglige. Mine barn også. Jeg føler meg i hvert fall sikker på at mine sønner har det bra. Jeg ser dem hver dag. Min datter er jeg mer usikker på. Hun er en gåte. Hun sliter med ting jeg ikke forstår, eller har muligheter til å ta meg av. Tidvis har jeg følt meg mislykket som mor. Jeg vet at jeg ikke er mislykket. Jeg vet at jeg har gjort mitt ytterste for inne barn alltid. De har fått det dem har behøvd hos meg og mer til. Men eldstejenta måtte likevel flytte. Det var jeg som valgte det. Hun er frivillig plassert av meg.

Da vi endelig trodde det gikk bra med henne, så raknet det. Det smalt. Både på skolen og hjemme. Jeg måtte ta den tunge avgjørelsen. For hennes, min og brødrenes sikkerhet og deres trygghet i hverdagen, så måtte jeg innse at hun ikke lenger kunne bo hjemme. Det var vondt. Det er fremdeles vondt. Jeg vil helst ha alle mine barn samlet hjemme. Men når jeg legger det sentimentale til side, så vet jeg at det ikke går. Vi får heller nyte stundene vi har sammen, og kose oss hvert sekund. Når det går bra.

Jeg har fått høre det fra henne. ”Du har plassert meg frivillig. Du vil ikke ha meg hjemme. Jeg vet det er sånn. Koser du deg ikke noe fryktelig når jeg ikke lenger er der, mamma? Er du ikke glad for at du har et sted å sende meg til.”

Det sårer når hun sier det til meg. Og hun vet det. Dattera mi vet akkurat hva hun skal si og gjøre for å såre meg langt inn i sjela. Men jeg slutter ikke å elske henne av den grunn. Det vet hun. Derfor tør hun si det hun gjør. Hun vet at jeg aldri ville avvise henne uansett.

Så var det det som gjorde meg sint. Nevnte så vidt min far.

Vanligvis har folk støtte i sin familie. Man forventer at familien stiller opp. Slik har det aldri vært i vår familie. Ikke slik vanlige folk mener med å stille opp i allefall.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned med historier fra min egen barndom. Kanskje jeg gjør det en dag. Det var ingen dans på roser, men ingen så, og om de gjorde det, så holdt dem kjeft, for ikke å legge seg opp i andre sine saker.

En historie om min far er publisert, men det er det ingen som vet med unntak av ham selv. Da han leste novellen som stod på trykk i min første bok, novellesamlingen ”Hit men ikke lenger”, gikk boka i veggen, og han ble sint. Men han sa aldri noe til meg. Det var det min bror som gjorde. Faren min følte seg truffet. Han hadde vel trodd jeg hadde glemt. Det kommer jeg aldri til å gjøre.

Tidvis har vi hatt ett ok forhold, men det har aldri vart. Nå har jeg et svært kjølig forhold til ham. Ting har satt sine spor. Jeg kan ikke glemme. Jeg kan ikke være en kjærlig datter for noen som ikke har vært god mot meg, som har behandlet meg tidvis som et dyr. Nå har jeg kuttet. Ingen vil få lov til å behandle meg slik igjen.

Ok, det var det ja, det jeg ble så sint for i går… Min far hevdet at det er min skyld at jeg har problemer med min datter. Jeg har meg selv å takke i følge ham. Fordi jeg var en helsikes unge selv. Jeg vet det ikke er sant, andre vet at det ikke er sant. Far min har tydeligvis glemt seg selv om sin rolle som far da vi vokste opp. Jeg har lurt på om ikke tiden er inne for å minne han på saker og ting. Han tror, eller i det minste virker det som han håper at jeg har glemt. Det kommer jeg aldri til å gjøre.

Jeg er ikke perfekt, det er det ingen som er, men jeg skal ikke ha skylden for at ting har blitt som de har blitt. Jeg vet, barna mine vet, og støtteapparatet rundt oss vet at det ikke er min skyld. Barnevernet har gjort en formidabel jobb i vårt tilfelle. Uten dem hadde jeg ikke klart meg.

Det var ikke på grunn av min datter de kom inn i vår familie til å begynne med.

De kom inn for snart tre år siden etter at de hadde mottatt en bekymringmelding i forhold til han jeg var sammen med da, han som er far til min minste sønn. Og det med god grunn.

Jeg og ungene hadde tøffe tak i forhold til ham, og jeg kan ikke få takket barnevernet her jeg bor nok for at dem tok affære og så å si reddet oss ut av grepet hans.

Det er en annen historie, men det hjalp ikke akkurat på problemene jeg hadde med min datter før han kom inn i bildet, og det som pågikk mens vi bodde sammen.

Når det gjelder samlivet med ham, så har jeg skrevet en temmelig stor ”bok” om det. Jeg tenkte at jeg ikke ville bruke mitt eget navn dersom jeg skulle få den utgitt, men jeg har sendt den rundt til flere forlag uten å få napp. Kanskje like greit akkurat nå. Men jeg har lekt med tanken på og kanskje å publisere det såkalte forordet til boken her på bloggen, men jeg er ikke helt klar ennå, til å stå frem med mitt eget navn, i full offentlighet med den historien.

Men tiden er i allefall inne til å fortelle det jeg nå har gjort. Det har vært slitsomt å ikke kunne være åpen om hva som har skjedd. Det har selvsagt ikke vært noen hemmelighet, men samtidig ikke noe man snakker med hvem som helst om.  Det har ikke vært spesielt hyggelig for noen av oss at det har blitt sånn. På mange måter føles det som et nederlag for meg som mor, å «kaste inn håndkleet» på denne måten mht Adriane. Men nå når det har gått litt tid, så vet vi alle at det har vært det beste, for nå kan vi unngå at alt går fullstendig i oppløsning 🙂

Jeg er står for det jeg har skrevet her.

Det som omhandler min datter, er lest og godkjent av henne.
Folk har nok visst, men likevel ikke visst sannheten, derfor gjør jeg dette, fordi jeg ikke orker at folk trekker egne slutninger.

– Cecilie Bjørnstad.

4 kommentarer

  1. Du er sterk Cec, men du har hatt mye motgang. ja du har plassert henne fordi hun trenger hjelp…Og det er ingen dårlig ting å gjøre, selv om det er tungt… Ønsker deg alt godt.

  2. Du er akkurat så sterk og flott som jeg visste at du var – og er – enda mere nå. Supert gjort -kjempemodig å fortelle historien om dere. Anne bruker å si: «what do not kill you – makes you stronger» – passer helt til deg! .

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s