Respatex og nye historier – Gamle mennesker gjør ikke slikt.

Da jeg var barn, sa hun, og rørte med teskjea i den kalde kaffen sin, da jeg var barn skulle det ikke snakkes om noe, sa hun og så på meg med de snille øynene, omkranset av et rynkete ansikt med hengehud, som var utrolig godt å klemme.  I allefall ikke slike ting som hadde med kroppen å gjøre.

Ja, sa jeg, du har så vidt nevnt det før. Ja, er det ikke merkelig, fortsatte hun. Selv ikke de mest naturlige ting i verden skulle man snakke om! Rart, sa jeg. Fornektet de naturen, spurte jeg. Ja, du kan så si, sa bestemor, og fyrte opp enda en prince hundre, etterfulgt av en lang buldrende hoste. Du burde ikke røyke, tenkte jeg, og tenkte i sekunder etterpå, at hadde hun røyka i over seksti år, så kunne noen få nye år neppe utgjøre en forskjell. Dauen skal jo alltid ha en årsak, hadde hun sagt.

Nei, du aner ikke, sa bestemor og drakk av den kalde kaffen, selv mor fortalte meg aldri noe om livets realiteter, nei, slett ikke!

Jeg fikk gjette meg til det meste, eller renne ned dørene hos min egen bestemor, om det var noe jeg absolutt måtte ha svar på.

Si meg, vet du ikke det, kunne hun si til meg ganske så forferdet. Har ikke mor di fortalt deg om dette, sa hun sjokkert. Jeg kunne se at det lyste en blanding av sinne og oppgitthet i ansiktet til min egen bestemor, sa min bestemor.

Ja, tiden har forandret seg, sa jeg, det skal være både sikkert og visst, kvitterte jeg. Og heldigvis for det.

Ta den gangen da jeg fikk mensen for første gang! Jeg trodde virkelig at min siste time var kommet, sa hun og så på meg med et svært dramatisk blikk.

Tenke seg til, sa hun. Der stod jeg, med kjole og hvit kappe, på min egen konfirmasjonsdag. Mmm, sa jeg og hentet meg en ny kopp kaffe fra trakteren som bare jeg brukte. Ble dere ikke opplyst i skolen, spurte jeg, hadde dere ikke… jeg dro på det…seksualundervisning, spurte  jeg og hostet litt og fikk en sterk trang til å åpne et vindu. Opplyst? På skolen? Nå nei du. Slik var det ikke på den tiden. Der lærte vi pluss, minus og gangetabellen, sa hun. Og selvsagt salmer, og stå skolerett for læreren. Ja, verden har sannelig gått framover, ja, sa jeg.

Det var en utedo ved kirka den gangen, sa bestemor. Vi stod utenfor, bare minutter før vi skulle til alters. Plutselig kjente jeg meg så rar, ja nesten som om jeg ble angrepet av et feberanfall, sa hun. Selv sa jeg ikke stort. Satt bare der og så på henne og fikk bilder inne i hodet av den skjebnesvangre dagen. Selvfølgelig var bildene i sort hvitt. Merkelig det der, når det blir snakk om gamle dager, så innbiller jeg meg at alt foregikk i nettopp sort hvitt. Merkelig, tenkte jeg, og viste selvsagt at slik var det jo ikke.

Det var noe rart der nede, det kunne jeg kjenne, sa bestemor. Jeg var vettskremt!  Jeg så meg rundt, og så på klokka. Ei jente i klassen min så på meg med et forskrekket uttrykk. Er det noe galt, Anna? Bestemor hadde bare kastet et blikk på henne før hun styrtet til do.

Jeg sa unnskyld og neiet til Kong Haakon, som hang på veggen, og jeg neiet til dronning Maud og lille Olav, før jeg snudde bildet.

Synet som møtte meg i underklærne, fikk meg nesten til å besvime, sa bestemor, og tente opp enda en prince hundre. Den forrige hadde røkt seg selv i askebegeret.

Men hvordan kunne de ikke snakke om slike ting? Om en så naturlig ting som hvordan kroppen fungerer, spurte jeg.

Hva gjorde du da du oppdaget det, spurte jeg, og hentet enda litt mer av kaffen. Jeg syns jeg ser for meg rene skrekksenarioet, sa jeg, og kunne ikke la være å le litt. Bestemor lo også. At man kunne være så dumme på den tiden…

Men hva gjorde du, sa jeg. Du hadde jo bare minutter på deg før du skulle gå for presten?

Jeg hadde ikke tid til å tenke på at jeg kom til å dø snart, enda jeg helt sikkert kom til å stryke med hvert øyeblikk. Nei, jeg rev til meg noe avispapir, som lå ved siden av dohullet, som var ment til å tørke seg i rumpa med, knøvlet det litt for å få det litt mykere, og la dem ned i benklærne. Benklærne, sa jeg spørrende. Benklærne, ja. På den tiden var det da ikke noe som het tanga, og ikke fantes det slike med en tråd i rumpa heller, sa hun og hostet. Hva skal dere med det forresten? Fryser dere ikke på… når dere går med dem? Verden går fremmover sa jeg igjen. Og avispapir? Fantes det ikke vanlig toalettpapir, spurte jeg. Joda, helt sikkert, men det var så dyrt. Bare litt finere folk hadde råd til sånt, sa bestemor.

Jeg rakk konfirmasjonen min, men jeg fikk aldri med meg et ord av det presten sa. Jeg tenkte bare på at jeg blødde, og at nå skulle jeg dø, så snart vi var ferdig i kirken. Og jeg var redd det hadde blitt flekker på kjolen. Det var det verste. Jeg ville heller dø, enn at noen skulle se at jeg blødde.

Jeg tente meg en røyk, og betraktet min gamle bestemor der hun satt på den andre siden av bordet, med sin myke hengehud og og fargerike nikotinfingre og fortalte om sin konfirmasjonsdag. Sannelig er jeg glad verden går fremover, sa jeg og tok et trekk. Bestemor hadde sett lik ut så lenge jeg kunne huske, men så jeg henne dypt nok inn i øynene, så kunne jeg få et blikk av den redde jenta seksti år tidligere.

Du kan tro det ble rabalder da bestemora mi fikk snusen i dette, sa min bestemor. Henne var den eneste jeg kunne snakke med om dette. Jeg snakket med henne om alt. Det var nesten så jeg kunne se røyken som kom ut av ørene på henne. Sint ble hun i alle fall.

Dette hadde jeg ikke trodd om henne, min egen datter. Jeg har jo selv pratet med henne om slike ting, at dette skjer med jenter opp i en viss alder, at det er den mest naturlige ting i verden.

Jeg følte meg uansett rolig igjen. Jeg var lettet over at jeg hadde snakket med min egen bestemor om dette.

Dø? Du skal da vel ikke dø, sa hun og lo mot meg. Mor di har vel snakka med deg om sånne ting, om det månedlige, og barn og sånn, sa hun mens hun grov i en skuffe for å finne et hjemmestrikka bind til meg. Se her, legg dette i underklærne. Du bruker restegarn til å lage deg flere. Du må skifte ofte, og legge dem i kaldt vann, før du vasker dem, og bruker dem på nytt neste gang. Jeg ble sittende alene på kjøkkenet hennes å ta inn over meg den informasjonen hun hadde gitt meg. Bestemora mi hadde løpt i sinne over til min egen mor for å fortelle henne hvor skapet skulle stå.

Sånn var det med den saken, sa bestemora mi mens hun stablet seg sakte, og ikke helt knirkefritt på bena og gikk til kjøkkenbenken for å lage seg enda en kopp kald kaffe. Den forrige sigaretten lå i askebegeret og røkte seg sjøl, som den forrige før der igjen.

Ja, ja, sa jeg, jeg er virkelig glad for at verden har gått fremover, sa jeg igjen. Bestemor smilte til meg mens hun sakte satte seg ned ved kjøkkenbordet igjen. Ansiktshuden hennes disset da hun slapp rumpa tungt ned på stolen igjen.

Ja, du kan tro det var ikke bare bare da jeg var ung. Nei, det skal være sikkert, sa jeg.

Jeg glemmer aldri den dagen jeg og søstra mi fikk en lillebror.

Nei, det kan jeg tenke meg, sa jeg. Gledet du deg ikke? Jeg mener, dere var jo så store, og plutselig skulle det komme en baby! Det var vel stas da han endelig kom?

Om jeg gledet meg? Ja, det kan hende jeg ville ha gjort det, det var bare det at jeg ikke visste noe.

Jeg tente en røyk og drakk mer av kaffen min. Den var i ferd med å bli kald.

Mener du å si at du ikke visste noe, at han en dag bare ble født, spurte jeg.

Ja, sånn kan du si det, sa bestemor og fyrte opp enda en prince hundre. Den røkte ikke seg selv. For hvert trekk hostet hunn sånn at jeg trodde det var siste gangen hun noen sinne kom til å ta en ny sigarett. Noe aske datt ned på bordet, og hun feide det i gulvet. Hun så at jeg reagerte på det. Det gjør ikke noe. Dem kommer og vasker i morra.

Nei, vi visste ikke noe, vi jentene, for or fortalte det aldri. Om noen visste, så holdt de tett.

Men hvorfor, ville jeg vite.

Jo, du vet, sa bestemora mi tankefullt mens hun tok ett trekk, og innen så ut som en innskrumpa sviske, foreldrene mine nærmet seg jo førti… Jeg tror mora mi var trettiåtte, og på den tiden ”gjorde ikke så gamle folk slikt”. Jeg satt bare og lyttet til henne. Jeg var helt fascinert av det hun fortalte.

Du vet, dem skulle ikke ha seg! I allefall ikke så folk visste det. Så du skal ikke se bort fra at mor skammet seg, men det var nok verst inni hennes hode, sa bestemora mi.

Sannelig godt at verden går fremover, sa jeg.

Ja, og godt er det, sa bestemor, og stumpet sigaretten i et allerede overfylt askebeger.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s