Jeg skal dø, sa han. Javel, svarte jeg.

Image

«Nåja, jeg skal dø snart likevel». Det sa han alltid. Hele året, hvert år i femten år, fikk jeg høre den samme sangen.

Tenk om det en dag skjedde noe alvorlig? Hva da? Jeg ville ikke brydd meg  om det. Jeg er blitt iskald. Og det er bare å beklage. Jeg klarer ikke  ta han alvorlig slik jeg burde.

Hadde han fortalt igjen at han lå for døden, at det virkelig var sant denne gangen, da hadde jeg ikke denne gangen heller hevet et øyebryn.

Han gjorde det en gang. Løy på seg døden. Det var et eventyr for seg selv.

Kjenn her, sa han. Kjenner du den store kulen, spurte han, og styrte hånda mi til et punkt på magen. Kjenner ikke noe, sa jeg.

Nei, det er klart, sa han. Jeg dytta det nok inn igjen!

Tror du det, spurte jeg.

Det kan være brokk, sa jeg og så på han.

Nei, sa han, og satte et underlig blikk i meg.

Er det noen som har sett på det? Han mumlet noe til svar. Fikk ikke tak i hva han sa.

Hva sa, du spurte jeg.

Hmfr, fnøste han. De har sett på det. Ikke noe å gjøre. Kreft, sa de.

Han ble helt rar, snudd ryggen til meg. Det er kreft sa han.

Jeg følte plutselig en ubehagelig stemning rundt meg. Dette ble for underlig og intimt for meg. Nesten ekkelt var det. Vi hadde sittet i stua og drukket kaffe da han plutselig hadde sagt at jeg skulle bli med på kontoret.

Det var vanskelig å forstå. Hvorfor løy han?.

Selvsagt var det ikke noe. Ikke engang en fettkul. Niks. Ikke en kvise heller. Men daue skulle han. Det var det han sa.

Femten år etter levde han fremdeles. Stadig like sjuk. Like elendig. Påsto han. Selv så jeg ikke at det var noe spesielt med ham.

Spurte jeg åssn det gikk, så blei han stille, drog på det. Hvisket i telefonen. Ikke så bra sa han. Javel, sa jeg.

Det blei nok for meg til slutt. Jeg orket ikke lenger svare telefonen og høre på død og sjukdom og elendighet. Etter hvert ringte han sjeldnere også. Kanskje han etter hvert forsto.

Han er en bitter mann. Det er helt sikkert. Hver celle i ham er bitter. Hvert ord er bittert. Han hugger og prater skit. Vrir og vender på ting.Syre.

Skulle han en dag være blid, er det som om man lurer på hva som ligger bak. Hva vil han?

Hvem er han? Jeg kjenner han ikke. Trodde jeg gjorde det. Nei. Den samme siden ved han vises aldri lenge, før den byttes ut med en annen.

Man gjør lurest i å holde seg unna. Være stille. Passe sine egne saker.

Av og til skremte oppsynet hans meg. Jeg ble skjelven bare ved å se inn i ansiktet hans. Jeg fikk nesten for meg at han kom til å trekke en pistol opp av buksebaken og skyte den som stod nærmest. Han gjorde ikke det. Han brølte. Ropte på ulven. Hver gang.

Jeg så en annen vei.

Jeg skal nok dø, sa han. Javel, sa jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s