Holger Munkevik.

 Jeg står alltid opp klokka fem. Det er meget sjelden jeg sover ett minutt lengre. Klokken skal ikke passere mange minuttene over fem, før jeg får en sterk følelse av at det meste av dagen er ødelagt.

 

Jeg har mine særegenheter. Alltid når klokken ringer, så slår jeg dynen til side, og står opp umiddelbart. Stikker bena i tøflene og tusler ut på badet. Jeg rer aldri opp sengen. Hvorfor? Også jeg som er temmelig pertentlig? Jo, det har seg nemlig slik at mikrober vil kose seg følt om de blir lukket inne i varmen fra dynen, derfor får jeg meg ikke til å re opp. Udyrene ville jo komme til å formere seg og vokse i et tempo som jeg slett ikke ville ha kontroll over. Bare tanken på noe slikt får det faktisk til å vrenge seg i magen på meg.

 

Det er kaldt på badet, men jeg foretrekker det slik. Liker ikke for mye varme. Får for meg at det lett kan bli et usundt miljø av for mye varme.

Men jeg fryser fremdeles ikke når jeg kler av meg morgenkåpen og henger den på kroken på veggen.

Hadde jeg fått besøk, og de måtte låne badet, ja da hadde dem sikkert frosset.

Det er bare betongvegger på badet mitt. Lyseblåe vegger. En servant med et lite skap under, et rundt speil på veggen, med en liten hylle under. Og et gammelt badekar i hjørnet. Jo, jeg kan vedgå at jeg har et svært kaldt bad. Men jeg liker som sagt å ha det slik.

Jeg slår på vannet i karet. Vil ha det så varmt som jeg bare klarer. Det er best slik. For da blir huden så medgjørlig når jeg skal barbere meg etterpå. Jeg barberer meg hver dag. Med en engangshøvel. Jeg liker ikke flergangshøvler.

Vel inne på badet, som faktisk er ganske kjølig, av samme grunn som det med mikrobene i sengen, står jeg foran speilet og klasker rikelige mengder iskaldt vann i ansiktet. Ikke noe kunne få meg mer våken enn det. selvsagt kunne jeg drukket kaffe, men jeg kan ikke gå ned på kjøkkenet å koke kaffe før jeg har gjort meg ferdig på badet. Det ville være utenkelig.

 

Vel nede på kjøkkenet setter jeg på kaffen. Jeg koker bare to kopper. Drikker alltid en kopp sammen med frokosten min. Den består av tre halve skiver. To med gulost, og en med syltetøy.

Etter at jeg har spist, soper jeg sammen smulene som har kommet på voksduken. Jeg bruker ikke asjett. Syns det er å ødsle med både vaskemiddel og strøm. Det er jo tross alt bare meg her. Nei jeg legger skivene rett på bordet.

Smulene legger jeg ut på fuglebrettet som jeg har montert helt inntil kjøkkenvinduet. Så slipper jeg å gå ut.

 

Når jeg er ferdig med å rydde etter meg, så hender det jeg blir stående i se ut av kjøkkenvinduet. Av og til mater jeg også småfuglene som pleier å sitte på brettet utenfor vinduet mitt. De er ikke redde, for de er nok vant med meg og de vet at de får mat. Det kan forresten ikke være lett å finne mat ute nå som det har blitt så kaldt. Fuglene er sikkert glade for at de har meg, Holger Munkevik. For han kan dem stole på!

 

                                                                   *

 

 

Nå vil jeg altså flytte til byen.  Jeg vil si jeg er nokså overrasket over meg selv, ettersom jeg vanligvis ikke takler forandringer.

I alle år har jeg bodd i huset etter min onkel.  Jeg vokste opp samen med ham, men han døde for mange år siden.

Han var den eneste jeg hadde igjen av slekt.

 

Jeg har aldri hatt noen kjæreste. Langt mindre noen kone, så barn har jeg ikke. Interesserte meg aldri for slikt.

 

Det var en tid jeg var stygt redd for at jeg kunne være tiltrukket av det samme kjønn, på grunn av min manglende interesse for den kvinnelige art. Men nei, jeg var på ingen måte tiltrukket av menn heller. Heldigvis. Jeg har på ingen måte noe i mot de som kjører i samme fil. Jeg ble bare lettet for mitt eget vedkommende. Så jeg antar at jeg helt fra unnfangelsen har manglet slike gener. Det har jeg akseptert. Å leve i min egen ensomhet.

 

Jeg syntes ikke jeg passet inn på landet, hvor alle kjenner alle, hvor noen holder oversikt over når nabogården våkner til liv om morgenen.

Så jeg valgte å flytte til byen. Jeg fikk en liten sum etter salget av huset jeg eide, så jeg kjøpte meg en liten tomannsbolig i et rolig strøk inne i byen.

Det passer meg bedre. Jeg innbiller meg at man er mer anonym i en by. At jeg forsvinner mer i mengden.

Tidligere var jeg lærer, men jeg sluttet. Barna var greie nok, men de holdt på drive meg fullstendig til vanvidd.  

 

Gikk til legen og ble sykemeldt. Diagnosen ble stress.

Taklet ikke lenger å være i læreryrket. Selvsagt fortalte jeg aldri legen min at jeg i virkeligheten ikke maktet med barna, og at jeg trodde jeg skulle få innvollsorm av å omgås med disse forferdelige krapylene, hvilket de tidvis var.

 

Selvfølgelig fikk jeg tilbud om å forsøke andre yrker, og jeg ble sendt på kurs i hytt og pine i regi av Aetat.

Men jeg fant aldri plassen min.

Ikke ble jeg bedre heller. Så det endte med at jeg ble søkt ufør.

Noen vil kanskje mene at det er en litt for lettvindt løsning, men det var nå slik det ble. Så da satt jeg der, i huset mitt ute på landet og så i veggen. Eller ut i gjennom vinduet. Før jeg visste ordet av det, så var jammen jeg en av de som hadde full oversikt over hva naboene bedrev til en hver tid.

Det skremte meg. For i utgangspunktet har jeg ikke noe til overs for slike ting. Jeg mener en skal passe sine egne saker.

Ikke hadde jeg bruk for det store huset alene heller.

Alle utgifter ble høye. Strømmen for eksempel… Den ble skyhøy for en mann som meg alene.

Jeg er nøktern av natur. Forsøker å spare det som spares kan.

Så noe mer enn en liten leilighet med ett soverom trenger jeg ikke. Dessuten er det mye mindre og varme opp på vinterstid.

Jeg har nemlig sammenliknet vedforbruket her i leiligheten, kontra det forbruket jeg hadde i huset. Jeg bruker knapt en tredjedel. Fyrer for øvrig så lite som mulig. Og jeg har alltid et par panelovner stående på lunk i stua og på kjøkkenet.

Veden tar jeg forresten fra egen skog. Jeg har en hytte oppi fjellet, med tilhørende land. Så siden jeg trenger så lite ved, er det ikke noe problem å lage den selv. Der sparer jeg også penger. Når det gjelder transport av ved, så har jeg en nabo som bor fast der oppe i et helårshus. Han har traktor, og er behjelpelig med transporten av veden hjem til leiligheten her. Jeg kjøper alltid en flaske Cognac til ham som takk for hjelpen. Det setter han pris på. Han er glad i Cognac, den gamle naboen min.

Jeg har vært heldig med avstanden fra min nye leilighet til hytta mi. Jeg tar bare bussen, så er det vel ca førti minutter å gå. Det passe meg fint. Jeg er glad i å røre meg.

Dessuten har jeg heller ikke bil. Den solgte jeg også. Det var en av naboene på en av gårdene der jeg bodde som var ute etter en arbeidsbil. Du kan få kjøpe bilen min billig, sa jeg. Den er billig i drift, og i god stand selv om den er gammel, sa jeg til han. Jeg fikk pengene for bilen rett i handa, og så skrev vi en kontrakt bare sånn for syns skyld. Han tok meg i handa, fikk nøklene og kjørte av gårde. Det var en Nissan Laurel, åtti modell. Dieseldrevet.

Savner slett ikke å ha bil. Det har overrasket meg litt. Slik som jeg var vant til å ha det, var et liv uten bil ganske enkelt utenkelig. Der må jeg si er ble overrasket.

Bussen kjører meg jo praktisk talt til døra. Og siden det bare er meg i husholdningen, så er det sjelden jeg kommer fra butikken med mer enn en handlepose. Jeg er ingen storforbruker. Som sagt er jeg veldig nøktern i min livsførsel. Det er sjelden jeg unner meg noe ekstra. Jeg har og kjøper det jeg trenger, og bare det.

Noen vil helt sikkert si at jeg er særing. Vel. Det får bli deres sak.

 

Da jeg leverte fra meg nøklene til han som kjøpte huset, kjente jeg et snev av anger. Et øyeblikk var jeg ikke sikker på om jeg hadde truffet riktig avgjørelse. Jeg kunne for så vidt ha følt meg nokså forkommen, og hjelpeløs, der jeg stod å så på huset mitt en siste gang, bare med en trillekoffert ved min side. Flyttebilen hadde allerede hentet mine eiendeler og kjørt de til min nye bopel. Selv skulle jeg ta bussen. Nei, den tomme følelsen jeg hadde ventet skulle dukke opp, uteble. Angeren som hadde vist seg som et blaff, forsvant som en stein i havet.

 

Brettet jakkeermet til siden og kastet et blikk på klokken. God tid. Det var ennå en god stund til bussen skulle være her.

Jeg gikk med nesten dansende skritt bortetter veien med den lille kofferten etter meg. Jeg plystret av ren og skjær vellyst. Småfuglene svarte meg. Kunne høre dem inni skogen. Likte å tro at de svarte meg. Så kom jeg til å tenke på… Ville den nye eieren av huset mitt fortsette å holde tradisjonen i hevd? Å mate småfuglene på brettet jeg hadde satt opp? Slik jeg har matet de små så lenge jeg kan huske, hver eneste morgen?

Men jeg slo tanken fra meg, og kom til at det på ingen måte var grunn til bekymring. Jeg tok av meg hatten, og tørket pannen med ermet. Det var varmt i været. Luften var full av ”land”. Fersk lukt av gjødsel, ispedd en eim av råttent gress fra året før. Vinden strøk meg i ansiktet, og jeg visste at dette kunne bli det siste møtet med våren på landet.

Lite visste jeg om hva jeg hadde i vente… Denne våren skulle utvikle seg i en retning jeg aldri hadde våget å drømme om!

 

                                                                  *

 

Bussen kjørte meg de få milene inn til byen. Jeg måtte gå av på stasjonen, og ta en bybuss videre til leiligheten min så lå i motsatt side av byen.

Jeg hadde vært der ett par ganger tidligere. En gang da jeg var på visning og la inn bud, andre gangen, da jeg var der for å ta herligheten i øyesyn, for virkelig å forstå at huset var mitt, selv om det stod Holger Munkevik på alle papirer fra bank, mekler og det hele.

Jeg så ikke på mange hus. Annonsen til dette huset så jeg i avisen en lørdag jeg satt hjemme i mitt eget kjøkken på gården, og drakk kaffe. Tanken på å flytte hadde lekt rundt i hodet mitt tidligere, men hadde aldri formet seg ferdig.

Da jeg fikk øye på den annonsen, var det meste gjort. Nesten helt av seg selv. Jeg kom til at det bare var en ting å gjøre.

Få minutter senere hadde jeg ringt mekleren som stod oppført i annonsen, og tidspunkt for visning var avtalt før jeg hadde tømt kaffekoppen engang.

Det var bare jeg som møtte til visning. Huset hadde av en eller annen grunn stått til salgs i lange tider, uten at noen hadde vist interesse. Det forekom meg ganske merkelig, for leiligheten var fin. Det kunne ha noe å gjøre med beliggenheten. Det var sentralt nok i masse vis. Men når man kastet et blikk rundt i omgivelsene, var årsaken åpenbar. Husene rundt var stort sett bebodd av eldre. Ikke et eneste barn var å se.

Hvilket gjorde meg sikker i min sak. Jeg la inn bud der og da, uten knapt nok ha sett på leiligheten!

Er du sikker? Spurte mekleren. Jajamensan, svarte jeg. Jeg vil kjøpe huset, og hentet frem et dokument fra innerlomma, som jeg viftet foran nesen på mekleren med. Som De ser, så er ikke finansieringen noe problem, sa jeg og var temmelig sikker på at jeg ville få tilslaget.

 

Jeg hoppet av bussen på busstoppen som lå tett ved huset. Da mine sko traff asfalten, satte jeg hendene i siden, og pustet dypt inn… Luften var full av støv, asfalt og forventning. Ah, mitt nye hjem, tenkte jeg, og satte kursen de få meterne mot mitt nye hjem.

Flyttebilen hadde allerede kommet. Sjåføren satt på lasteplanet og røkte. Der er du endelig, trodde jeg måtte vente resten av uka, sa sjåføren tydelig irritert. Bare rolig min gode mann, nå er jeg her, sa Holger, og viftet med en glitrende nøkkel oppi øynene på sjåføren. Ikke glem at det er jeg som betaler Dem sa Holger, og satte kursen for døren.

Flyttemannen sukket oppgitt, hoppet ned fra lasteplanet. Han gikk frem til førerhuset, og rev opp døren til førerhuset. Se og kom deg ut av bilen sa han til hjelpemannen.  Gubben er kommet! sa han og spyttet ett par meter bortetter veien.

 

Da kvelden kom, ble jeg gående rundt i huset. Det eneste hørbare var stillhet. En velsignet stillhet, for kaklet til de to flyttefolkene har jeg nok aldri hørt maken til. Jeg tror de var brødre. Virket sånn. Så sinte og irriterte som de var på hverandre.

Kontroll hadde de ikke. Systemet absolutt fraværende, men jeg har lest på alle eskene, sett igjennom møblene mine. Alt er her. Ikke en fyrstikk mangler. Det skal de ha. De fikk med seg alt, og ikke har de stjålet noe heller.

 

Det er noe vrient for meg å tilpasse meg i min nye bopel. Det skal sies, forandring er noe jeg aldri har tatt lett på. Jeg vil helst ha det slik jeg alltid har hatt det. Så min beslutning om så å si starte et nytt liv, det er noe jeg har tenkt hardt på, det skal være sikkert. Dog er jeg ganske sikker på at jeg har gjort det rette.

 

Jeg har ikke så mye med meg til min nye bopel. Huset solgte jeg med mange av mine møbler. Jeg har ikke plass til all verden her. Det er greit nok. Jeg sier som Rema-1000 reklamen. Det enkle er ofte det beste.

Penger er noe jeg bruker kun ved nøye overveielse. Men jeg har sett at det finnes en brukthandel nede i gaten slik at jeg alltids kan få tak i det aller nødvendigste for en rimelig penge. Det passer meg aldeles ypperlig.

 

 

Jeg nevnte min manglende interesse for kvinner, men det var kanskje ikke helt riktig. På min temmelig spontane tur til Spania, hadde jeg lagt merke til en kvinne.  Jeg hadde altså i min prosess med å flytte og selge huset mitt, bestemt meg for at jeg ville gjøre noen forandringer. Jeg har aldri pleid å reise noen steder.

Jeg hadde ikke tenkt spesielt mye på henne, men ansiktet hennes brente seg inn på netthinnen min. Dette gjorde meg sant og si litt usikker. Men jeg valgte og ikke å dvele ved det. Jeg feide det hele vekk.

Første gangen jeg så henne, var av alle steder på flyplassen i Malaga i Spania. Selvsagt ante jeg ikke at det var henne, og selv ikke da jeg kom hjem ante jeg navnet hennes. At jeg skulle komme til å kjøpe en leilighet rett ved siden av hennes, det er mer som et Guds under av et lykketreff å regne.

Jeg hadde akkurat landet på flyplassen i Malaga.

Jeg stod og ventet på bagasjen. Et øyeblikk var jeg stygt redd for at kofferten min ikke hadde funnet veien fra Norge til Spania. Jeg var unødig bekymret. Den kom rekende på ei fjøl, så å si. Nesten først. Takk til de spanske flyplassansatte, skulle nesten tro de var klar over at Holger Munkevik ikke var en mann som på noen måte likte å vente. Og aller minst på en flyplass… selv om det nesten sa seg selv at det var en selvfølge. Men denne gangen fikk jeg altså kofferten min først.

Jeg grep den og strenet mot utgangen. Jeg hadde en buss å rekke.

Skulle til provincen Almeria og hotell Pueblo Indalo. Jeg hadde leid en leilighet for fjorten dager.

 

Mens jeg satt der og humpet på bussen blant klamme, svetteluktende folk, var det en litt tynn, men akk så god lukt som snertet nesen min. Jeg så ikke hvor den stammet fra. Jeg mønstret alle rundt meg, og forsøkte diskret og snuse rundt meg for å lokalisere hvor lukten kom fra. Det er nytteløst, tenkte jeg der jeg satt med vibrerende nese lik en hund som har fått ferten av en tispe midt i løpetiden. Eieren av lukta lot seg ikke identifisere og alt jeg så var stort sett bare en masse bakhoder, men jeg fantaserte om at den blonde kvinnen fra flyplassen satt fremfor meg, men jeg så henne aldri igjen i løpet av turen.

Det var fjerne, men akk så nære minner.

 

Ser på det store vegguret som henger over kjøleskapet. Den viser et par minutter på sju. Den tikker. Det er den eneste lyden i huset. Foruten motoren i kjøleskapet som starter og stopper med ett rist og et stønn med jevne mellomrom.

 

Nå kommer hun ut snart. Hun og bikkja. Det gjør hun hver morgen. Ukedag som helg. I all slags vær. Jeg kan praktisk talt stille klokken etter henne.

Slik har jeg stått, hver morgen i flere uker og speidet etter henne i mørket bak kjøkkengardinet.

 

Jeg blåser ned i koppen med den skoldhete kaffen, tar en forsiktig sup, og ser på klokken igjen.

Jo da, der har vi henne, sier jeg til meg selv. Akkurat på slaget. Bertha Katarina Janssen. Jeg har vært borte ved poststativet og lest navnet på den kassa jeg har sett henne plukke med seg posten fra, derfor vet jeg at det er det hun heter. Kledelig navn.

.

Hun kan neppe se meg når hun går der, ut på gaten. Ikke kaster hun et eneste blikk mot huset mitt.

Hun holder seg i bevegelse, det er åpenbart at hun passer på seg selv. Det kan jeg se.

Jeg tar en slurk til av kaffen. Den brenner litt på vei ned mot magen. Det kan også være at kroppstemperaturen min har steget litt, for jeg merker at pulsen slår litt fortere i det øyeblikket jeg får se henne.

 

Står og betrakter henne når hun beveger seg med hurtige skritt nedover gaten. Hun har kraftige tursko og en kledelig overtrekksdress. Jeg er ikke sikker på om den er svart eller mørkeblå, for det er ikke blitt helt lyst ennå.

 

Jeg forstår at hun er av den typen som går ut uansett vær eller vind.

Det kan hende hun er en smule bred over baken. Men jeg bestemmer meg for at det ikke gjør noe.

Nei, jeg liker visst damer med former på de rette stedene. Det er en erkjennelse jeg faktisk ikke har blitt klar over før nå.

Jeg liker Bertha Katarinas brede ende!

Så forsvinner hun oppover gaten med hunden sin. Hun forsvinner snart bak husene. Hunden traver elegant ved siden av henne. Det er ikke fritt for at jeg et øyeblikk er litt fascinert, selv om hunder er temmelig langt nede på min liste over interesser. 

Hvordan hun fører hunden er et syn i seg selv. Ikke en eneste gang så langt jeg kan se fra vinduet i kjøkkenet mitt, rykker hunden i båndet. Det er slakt hele tiden.  

Bertha Katarina Janssen virker myndig på en svært snill måte. Det kan jeg se. Båndet er ikke surret rund håndleddet. Hun holder det helt løst og damen har full kontroll på dyret.

Hunden følger sin eier i et perfekt tempo.

Der forsvant de rundt hushjørnet.

 

Det er nesten så jeg føler meg litt nedtrykt fordi hun har forsvunnet fra synsfeltet mitt. Jeg blir litt tung innvendig. Tenk at jeg skulle bli helt bergtatt av det kvinnemennesket! Det er sannelig ikke til å tro!

Jeg tømmer den siste slanten kaffe og slipper gardinet på plass.

Jeg vasker koppen omhyggelig, før jeg setter den på hodet på et stykke papir.

Ser igjen på klokken. Den nærmer seg halv åtte, og jeg vet hva jeg må gjøre.  

 

Noen minutter på ti står jeg på bussholdeplassen med en dokumentmappe under armen. Den inneholder penn og papir i tilfelle det dukker opp noe viktig som jeg må notere. Jeg skal på biblioteket. Må forsøke å finne ut hvilken hund bertha har. Jeg innser en ting. skal jeg like henne, så blir jeg nok nødt til å like hunden hennes også.

 

                                                                   *

 

Det var helt tilfeldig at jeg møtte kvinnen fra Malaga igjen. Da jeg først så henne, kunne jeg knapt tro mine egne øyne, men det var henne. Og at hun til alt overmål viste seg å bo i mitt nabolag… En høyere makt måtte ha hatt innflytelse på min beslutning om å flytte inn til byen. Noen helger etter at jeg hadde flyttet og solgt huset, var jeg på hytta mi. Jeg drev og kappet noe ved, da denne personen gikk et stykke borte med en hund på slep.

Først hadde jeg blitt mektig irritert. Hadde slått av sagen, og tenkte å ta henne igjen og si, Nei, vet du hva, det er privat eiendom De beveger Dem på. Og hunden. Jeg liker ikke hunder. Bare mas og besvær med dem. Dessuten kunne jeg komme til å tråkke i skitten etter den, tenkte jeg, men fikk meg ikke til å si det.

Jeg kom litt nærmere henne. Kunne se henne i profil. Da så jeg det. Det var kvinnen fra Malaga. Jeg kunne ikke jage henne bort fra eiendommen. Jeg kunne nesten ikke tro det jeg så.

Jeg lot henne passere uten å gi meg til kjenne, så gikk jeg tilbake til arbeidet. Det vil si, jeg prøvde.

Det var som om livet mitt ble forandret der og da. Vet ikke hva som skjedde. Jeg hadde aldri interessert meg for noen kvinne før.

 

Jeg ble som besatt av denne nydelige kvinnen.

Ved en tilfeldighet oppdaget jeg at kvinner er min nabo. Jeg oppdaget det da hun en dag var og hentet posten samtidig som meg. Jeg ble stående og se etter henne lenge etter at hun hadde lukket døren til leiligheten sin.

Det er en tilfeldighet så utgjort at jeg begynner å tro at det likevel finns en Gud… Tatt i betraktning av at jeg er utmeldt av statskirken og ateist på høyt nivå. Jeg har aldri trodd eller stolt på andre enn meg selv, så det at jeg nevner Gud, og tar hans navn i min munn, er nok et resultat av en glede større enn noe annet jeg har opplevet. Igjen må jeg nevne min sparsommelige livsstil, og trang til å ha rutiner og gjentakelse. Denne oppdagelsen har simpelthen blåst meg over ende!

 

 

                                                                   *

 

Jeg har begynt å tilbringe mye mer tid på hytta mi etter at jeg oppdaget at Bertha Katarina Janssen pleier å lufte hunden sin oppi fjellet der relativt ofte.

Jeg er mye her oppe selv i ukedagene. Det er ingen som venter hjemme uansett. Og de få grønnplantene jeg er i besittelse av, er det komplett umulig og ta livet av. Så jeg kan med lett hjerte holde meg her opptil flere dager i slengen. Jeg er heldig slik.

Jeg har hørt at det går en del rykter om meg. Har hørt at folk mener jeg er en underlig skrue, men det bryr jeg meg slett ikke om.

 

Bertha Katarina Janssen går aldri helt inntil hytteveggen min.

Jeg vet sannelig ikke om hun faktisk vet at jeg holder til der. Hun har aldri forsøkt å kontakte meg.

Akkurat nå vil jeg ikke bli kontaktet heller. Jeg vil studere henne og alle hennes bevegelser.

 

Å, for en skjønn kvinne… Jeg smaker på navnet hennes… <<Bertha Katarina…>> Hvilket vakkert navn på en slik deilig kvinne. Hun er virkelig kvinnen med stor K!

I og med at jeg ikke alltid befinner meg i hytta når jeg tar disse fjellturene mine, så har jeg gått til anskaffelse av telt. Et enkelt telt i all beskjedenhet. På den måten kan jeg overnatte på fjellet, og ikke være budet til hytta.

Jeg har fulgt Bertha Katarina Janssen i lengre tid, så jeg har peilet ut ruten hennes og vet hvor jeg burde sette opp teltet, og holde utkikk sånn at jeg ikke skulle komme til å gå glipp av henne.

Fremdeles tror jeg at hun ikke har den ringeste ide om at jeg følger med henne. Jeg må presisere at jeg ikke på noen måte føler etter henne, jeg bare ser. Ja, jeg er der hun er, ganske enkelt.

Uansett ville jeg aldri finne på å gjøre henne noe, så hun har ikke den minste grunn til å bli redd, om hun skulle ta rede på dette. Men hun kommer kanskje til å bli skremt. Det innrømmer jeg. For hvem ville ikke blitt det, når de plutselig oppdager at en fremmed mann forfølger dem? Jeg hadde nok sikkert blitt kjemperedd. Men jeg bare nyter min nyoppdagende interesse for kvinner. Nei ikke kvinner i flertall, jeg mener en eneste kvinne. Bertha Katarina Janssen, med sin litt for brede bak, og korte blekede hår.

Selvsagt har jeg ordnet meg med det aller nødvendigste til teltturene mine. Jeg har vært på den sportsbutikken med det beste utvalget og handlet.

Jeg har det jeg trenger her i teltet mitt. Stormkjøkken og den dyreste og tykkeste og visstnok den beste soveposen som var å oppdrive på Sport og fritid, butikken jeg handlet alt på. Altså teltet og de andre sakene.

 

Det er ikke sjelden jeg fantaserer om henne. Bertha Katarina Janssen… Nei, ikke slike skitne tanker. Bare varme myke tanker. Jeg drømmer at hun kommer hjem. Ja, vi bor selvsagt sammen i drømmen. Det er faktisk godt mulig vi er gift, men hva vet vel jeg?

Jeg låser meg inn hjemme i huset etter en lang dag på jobben, og hun kommer mot meg med et stort smil om leppene. Øynene hennes stråler. Hun legger armene rundt meg, og jeg kan kjenne den myke deilige kroppen hennes mot min. jeg drømmer om at jeg kan kjenne den søte, varme duften av henne i det jeg begraver nesen i nakken på henne, akkurat der håret begynner.

Jeg kan se det for meg, hvordan Bertha Katarina Janssen har stelt til et hjem for oss. Det er ikke lenger bare meg og grønnplantene mine. Nei, nå har Holger Munkevik et virkelig hjem! Det er lyse gardiner i stuen, og blomster på bordet. Det skal vise seg at min deilige, myke kvinne er en stor tilhenger av stearinlys. Stearinlys i alle fasonger! Å, hvor det er deilig å komme hjem!

Hvordan har dagen vært, Holger min? Spør hun med glad stemme mens hun setter båndet på hunden. Den bor nemlig sammen med oss. Selvsagt gjør den det. Bertha er igjen på vei ut på sin faste trimtur. Hun spør ikke om jeg skal være med.

Det står mat til deg på kjøkkenet. Er bare å varme. Jeg baner meg vei mellom henne og hunden, som er blitt ganske ivrig på å gå ut. Jeg tar rundt henne igjen, så ser jeg på henne, med hodet på skakke. Smiler. Hvordan er det mulig å være så heldig, sier jeg og kjenner nesten at jeg blir varm i kinnene. Jeg må blunke og se bort noen øyeblikk. Pinlig som det enn er, jeg fylles av en slik lykke over å få lov til å dele livet sammen med denne kvinnen, at øynene formelig fylles opp på sekunder. Jeg kremter og blunker hurtig noen ganger, og ser på henne. Løsner taket. Ha en fin tur, kjæresten min… Jeg skal sette på kaffe til du kommer hjem. Det fines bare en Holger Munkevik, sier Bertha Katarina Janssen i det hun tar med seg hunden ut. Lukker døren.

Jeg kan se henne gjennom kjøkkenvinduet når jeg går for å varme meg mat at hun forsvinner inn mellom husene i lett, duvende joggetempo med min konkurrent ved sin side.

 

Så våkner jeg. Aner ikke hvor lenge jeg har sovet, men det må være en stund. Skuffet må jeg konstatere at det hele bare har vært en deilig drøm. En drøm så levende at jeg kjenner meg nesten på gråten. Jeg må le til meg selv. Nå må du ikke miste deg selv, Holger Munkevik, sier jeg hardt til meg selv. Jeg tar meg sammen, og åler meg på rompa ut mot åpningen på teltet. Jeg er nesten fullstendig avstivet i kroppen, så det er i seg selv en nytelse å strekke mitt korte, nesten litt runde legeme mot himmelen. Det har begynt å bli mørkt. Men det er fremdeles ikke så kaldt. Tenker nok at temperaturen kan komme til å holde seg i enda noen uker.

Ser på klokken min. det er lys på den. Meget praktisk her oppe på fjellet. Akkurat nå kan jeg ikke tenne opp noe bål. Det er ikke lenge til hun kommer. Min egen myke og deilige Bertha Katarina Janssen.

Jeg kan ikke levende forestille meg at hun har tenkt å skuffe Leon i dag heller. Det er det han heter. For jeg har jo hørt henne rope på ham mange ganger. Jeg tror nok det er en Rhodesian Ridgeback. Jeg har sittet mange timer på biblioteket og lest meg gjennom den ene hundeboka etter den andre for å finne ut hva slags hund Bertha Katarina Janssen er eier av.

Nå har jeg aldri vært særlig glad i hunder, men jeg er glad i henne, så da sier det seg selv. Hunden er en del av henne, og da må jeg naturligvis vite så mye som mulig om dem begge.

Jeg har ikke TV. Eller, om sant skal sies. Jeg eier et gammelt klenodium som skal forestille TV. Men det står i kjelleren. Det er noe jeg har oppdaget for lenge siden. Jeg liker ikke TV. Jeg synes det er bortkastet tid å sitte slik, rett opp og ned og  bare glo i en skjerm. Nyhetene får jeg med meg på radio. Og avis. Jeg holder abonnement på lokalavisa. Samt at jeg kjøper en pen bunke løssalgsaviser hver dag.

 

                                                                   *

 

Bertha Katarina Janssen står i vaskerommet og putter turklærne i vaskemaskinen mens hun spekulerer over den rare mannen over gata. Hun har fått med seg at de er naboer. Men hun har aldri hilst på ham. Så nære har hun aldri kommet. Det er noe ved ham som hun ikke kan plassere.

Mannen er nesten som troll i eske. Han dukker opp over alt.

Bertha har sett over til huset hans i smug når hun har gått forbi.

Leiligheten ser ubebodd ut fra utsiden.

Så kan det ta evigheter før hun ser mannen igjen. Han skremmer meg litt, tenker hun for seg selv. Men slår tanken fra seg. Det er for dumt, tenker hun, og heller skyllemiddel i maskinen, starter og går ut i stua. Leon ligger og sover i senga si ved ovnen. Han er utslitt etter helga.

 

Det lukter bål av henne, og hun har rusk i håret som står alle veier. Det er fett etter en aktiv helg uten dusj.

Vannet sildrer nedover henne. Hun kan kjenne skitten renne ned i sluket. Hun tørker av speilet inni dusjen med underarmen. Betrakter seg selv. Det bleke håret ser mørkt ut. Maskaraen har laget sorte renner under øynene hennes.

Mens hun står der og renser ansiktet, begynner hun igjen å tenke på mannen rett over gaten.

Slik en merkelig oppførsel! Hun har av og til sett ham når han går av bussen litt lengre ned i gaten, bærende på en gul pose fra prix. Hun kan se ham fra stuevinduet. Han har en ualminnelig rak holdning når han går. Det ser akkurat ut som om han tipper litt bakover. Aldri i verden om han kan være et frilufts menneske. Hun studerer den pæreformede kroppen hans, omgitt av en mørkegrønn blazer og blankpussede sko. Så avgjort et TV menneske. Han setter alltid ned posen og ser seg til venstre, så høyre og så venstre igjen før han låser seg inn i leiligheten.

Vannet renner over ansiktet til Bertha, og igjen tørker hun av speilet med underarmen for å se om alt er borte.

Plutselig syns hun at hun ser mannen bak seg i speilet. Det fryser til i henne. Slår av dusjen, åpner dørene og griper det store håndkleet.

En nervøs latter presser seg ut. du er da alene, tøvkjerring! Sier hun høyt. Innbilning!

Leon! Roper hun inn i stuen. Hun føler seg plutselig mye tryggere når hun har den store hunden helt i nærheten. Han kom tassende inn på badet og slo seg ned i et hjørne på det varme gulvet. Tøvkjerring, sier hun igjen til seg selv, og stryker hunden over hodet.

 

Bertha lager seg en tekopp, og setter seg til rette i sofaen for å lese. Hun har satt på behagelig musikk og tent noen stearinlys. De er hvite. Alt er hvitt i leiligheten hennes. Nesten.

Hun begynner å lese på første side i en nylig innkjøpt bok. Får ikke med seg handlingen. Forsøker på nytt. Men han brøyter seg vei inn i tankene hennes igjen.

Herregud! Du har da hatt pussige naboer før, tenker hun. Hvorfor skal du stadig komme tilbake til denne fyren?

Har han ikke sett litt ekstra på henne de gangene de har møttes?  Hun er ikke sikker.

 

Holger Munkevik elsker Bertha Katarina Janssen, men det får hun aldri vite.  Han vil bare nyte synet av henne og de vakre drømmene. Han vet han likevel vil komme til å trives i byen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s