Hjem å jage spøkelser

Jeg hadde igjen lagt meg, lyset stod på og jeg var ikke sikker på om jeg hadde lyst å slå det av. Jeg visste hvordan det ville bli. Ikke noe annerledes denne natten i forhold til et utall andre.

 Ble liggende og tvinne tomler en god stund før jeg bestemte meg for å prøve å sove.

Selvsagt visste jeg at det var nytteløst allerede i det øyeblikket jeg gikk inn på rommet.

Jeg kunne sitte og se på TV og være så trøtt at øynene hang nedover brystet på meg, det kunne føles som om et ansiktsløft absolutt hadde vært på sin

plass…

I allefall, der kunne jeg sitte der, trøtt som en oppvridd kjøkkenklut og være i ferd med å sovne. Helt til jeg da altså gikk inn på rommet mitt.

 Pling! Lys våken. Som om noe stakk meg i siden og holdt oppe øynene mine samtidig. Men jeg måtte prøve, så jeg la meg i sengen. Det var umulig. Roen innfant seg ikke. Kroppen min begynte å kaste seg hit og dit, og jeg ble en smule irritert. Selvsagt. Da jeg snudde meg mot de røde tallene på den digitale klokka mi, var irritasjonen og håpløsheten et faktum. Å ligge slik å telle timer til man skal opp igjen, er vel ikke akkurat noe å hilse hjem om.

 Nei, jeg måtte opp en tur. Jeg kastet dynen til side. Her kunne jeg ikke bli liggende. En kopp te kanskje. Og muligens et knekkebrød med brunost. Jeg slang på meg morgenkåpen og gikk ut på kjøkkenet.

Satte på tevann og hentet en stor kopp fra skapet. En underlig følelse av at noen stod bak meg innhentet meg igjen. Jo, det var som om det var flere enn meg i rommet.  En menneskelig varme og en aura var påfallende sterk.

 Nå må du skjerpe deg, sa jeg til meg selv da jeg fant fram te fra kjøkkenskapet. Selvsagt var det nytteløst. Det var slett ikke første gangen jeg opplevde slik som dette.

 Naturligvis hadde jeg ikke snakket med mange om dette, jeg ville på ett øyeblikk bli stemplet som fullstendig gal. Nå skal jeg heller ikke legge skjul på at jeg så smått var begynt å bli en smule frynsete i nervene av dette.

 Jeg bodde alene i leiligheten. Mannen min hadde flytta fra meg for lenge siden. Han hadde rett og slett fått nok av mitt snakk om spøkelser og min aktivitet om natten.

 Han fikk overhodet ikke sove av at jeg rant inn og ut av rommet, og til tider førte samtaler med dem. I allefall trodde jeg at det var noen der. Han hadde altså fått dosen, og flyttet ut. Jeg klandrer ham ikke.

 Vi fikk aldri barn. Takk og lov. Ikke det at jeg har noe i mot barn, på ingen måte. Det er bare igjen det faktum at jeg kunne komme til å bli stemplet som fullstendig gal, noe som jeg forstår ville vært svært uheldig dersom vi hadde stiftet familie.

 Så nå bor jeg alene med åndene mine.

 Jeg kan ikke huske sist jeg sov en hel natt, uten å bli avbrutt av ett eller annet som forstyrret meg.

Så der stod jeg, tilberedte te, og følte at jeg var i ferd med å miste bakkekontakten fullstendig.

 Hva er det dere vil, sa jeg ut i luften. Ikke noe svar. Selvsagt ikke.

 Vet dere er her, fortsatte jeg, og grep tekoppen. Knuget den inn til brystet og blåste i den kokheite drikken. Jeg vet dere er her, og det er nummeret før jeg blir gal! Alt jeg ønsker er å sove.

Nei, jeg ropte ikke, bare snakket med rolig stemme ut i rommet. Det var i grunn litt rart. Tenk om det var i mitt hode dette foregikk, og at det ikke var noen i leiligheten min? Vel, all min tidligere erfaring tilsa at det ikke var i hodet mitt. Til nå var det bare jeg som trodde på det.

 En gang fikk jeg helt klare indisier på nettopp dette. Det var derfor jeg nevnte at jeg bodde alene, siden det da ikke kunne være noen andre enn jeg, med kjøtt og blod som kunne oppholde seg i leiligheten.

 En gang skulle jeg bare en snartur innom hjemme for å hente noe.

I det jeg låste opp døren og gikk inn var det en svak duft av noe jeg ikke kunne kjenne igjen fra tidligere. Jeg snuste ett par ganger i luften, men tenkte ikke mer over det. Hentet det jeg skulle ha i stuen. Naturen meldte seg, så jeg måtte en tur innom badet.

 Der inne var det fuktig og rått. Jeg la merke til at det var vått på bunnen av dusjen enda det var timevis siden jeg hadde vært hjemme. Noen hadde akkurat tatt en dusj, og det var ikke meg. Begynte for alvor å lure. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Jeg pleide aldri å bli redd av disse små, merkelige tingene som skjedde rundt meg. Men det ble jeg nå.

Det kunne ha sammenheng med at jeg så godt som ikke hadde smakt søvn på flere uker. Jeg var nødt til å foreta meg noe.

 Gikk i gangen, der jeg hadde satt fra meg vesken, plukket opp mobilen og ringte til legen. Dette kunne ikke fortsette.

Men hva skulle jeg si? At spøkelser holdt meg i fullt vigør hele natten? At dem dusjet hjemme hos meg når jeg var på jobb? Eller at jeg syntes å skimte skygger langs veggene? Nei, det kunne jeg bestemt ikke si. Det ville aldri tatt seg ut.

 Jeg forklarte bare hvordan det stod til, da jeg omsider kom inn til timen.

Får rett og slett ikke sove. Jeg holder på å bli gal, sa jeg til legen. Han så på meg og nikket mens armene var lagt i kors over brystet. Jeg forstår, sa han. Dette kan ikke fortsette, sa jeg. Nei, det har ikke hendt noe spesielt, sa jeg da han lurte på om det hadde skjedd noe av betydning i livet mitt. Nei, jeg finner bare ikke søvnen, sa jeg.

 Jeg fikk utskrevet sovetabletter. Legen lovet at jeg ikke ville kjenne noe til pillene dagen etter. Ingen hangover.

 Legebesøket hadde gjort meg en tanke lettet. Nå måtte jeg da få sove. Passe avslappet åpnet jeg en flaske vin. Bestemte meg for å pleie meg selv. Jeg tappet i badekaret, tente levende lys, og plasserte en cd spiller på badet. Her skulle jeg kose meg og tenke på meg selv, slik jeg ikke hadde gjort på lange tider, vel vitende om sovetablettene som lå i hylla på badet. Nå måtte jeg da få sove.

 Pleide meg selv etter alle kunstens regler og var overbevist om at nå måtte jeg få sove. Ville åndene herje denne natten, så fikk det bli uten meg som tilskuer.

 Varm og sløv i kroppen etter badet og vin i kroppen, tok jeg en sovepille og krøp under dyna. Jeg ga meg til å vente på tablettens velsignede virkning. Vet ikke hvor lenge jeg lå, men det ante meg at tabletten til slutt begynte å virke, for rommet ble flimrete og jeg ble tung i kroppen. Endelig! Tenkte jeg med et smil om munnen. Sove…

 Dessverre stoppet ikke problemene der. Disse tablettene viste seg å ha en lei bivirkning på meg. Hallusinasjoner.

 Med et lå jeg der og så for meg det ene senarioet etter det andre. Kunne ikke hjelpe for det. Dro skremt dynen over hodet i håp om at de skulle forsvinne, men synene fulgte meg i mørket under dynen.

Det var håpløst.

 Hadde ikke åndene plaget meg før, så hadde det så absolutt nådd sin høyde nå. De lo mot meg. Nå kunne jeg se dem. Jeg ble helt satt ut av spill. Det toppet seg for meg da en sleip ål svømte igjennom rommet og ble borte i et hjørne. Satte meg opp i sengen og stirret på det jeg hadde sett. Jeg kunne ikke tro det. Hva var det som skjedde? Jeg kavet meg ut av senga, men klarte knapt å stå på bena.

Morgenen etter satt jeg i sofaen med en kaffekopp. Jeg følte at jeg selv var et spøkelse. Jeg hadde mørke ringer rundt øynene og kjente meg syk.

Jeg bestemte meg fort. Måtte selge leiligheten og komme meg bort før jeg gikk helt til grunne.

Leiligheten ble solgt temmelig fort.

Da jeg leverte nøklene til de nye eierne fortalte jeg ikke at de fikk med seg leieboere på kjøpet.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s