Usynlig hinder.

 Hvordan kan det være som å bestige Rocky Mountains for henne? Når det er bagateller for de fleste andre?

Hvorfor bringer dette ønsket om å være som alle andre, gå ut å spise og ta et glass vin, uro og ingenting annet med seg? Det vrenger seg i magen på Erica. Er det kanskje best for henne å forlate slike situasjoner, stenge seg inne hjemme? I ensomhet, prate med seg selv og drikke rødvin når ingen ser? Tvinne tomler og se i veggen, mens hun lurer på hva som skjer nå?

Så sitter hun der. På en benk utenfor restauranten, bak et hjørne. Det er ingen som kan se henne. Det sitter folk på den andre siden. I varmen fra varmelamper, de ler høyt. Koser seg. Det regner, men hun sitter under tak. Tar seg en røyk mens hun vurderer frem og tilbake. Den ene foten ligger over den andre. Den går hurtig opp og ned. Erica er anspent i kroppen. Vugger nesten ubemerkelig frem og tilbake. Kaster sneipen. Plukker opp enda en sigarett. Fyrer på mens hun ser seg omkring. Der er ingen. Bare noen som går der borte, på andre siden av gaten. De skal i en annen retning. Erica hører latteren som blir lavere og lavere. Hun hadde jo bestemt seg! Skulle på kino, deretter gå på restaurant. Lese avisen, ta et godt måltid mat med kanskje et glass vin til. Etter filmen gikk hun på bussholdeplassen. Satte seg, tok en sigarett. Følte en stor skuffelse, hun var i ferd med å svikte seg selv. Hun hadde stått i dusjen. Smilt mens hun vasket håret. Nynnet. Kjent en fremmed, med god glede i kroppen. Hun hadde bestemt seg. Denne gangen skulle hun ikke snu. Hun skulle ut. Koste hva det koste ville. Bussen kom, men Erica reiste seg ikke. Bussen kjørte. Hun ble igjen. Reiste seg, tråkket på sigarettfilteret. Grep tak i vesken, og gikk med hastige skritt. Gikk noen runder i de mørke gatene, før hun sakte nærmet seg restauranten.

 Nå svetter hun. Noe har knytt seg i magen. Kjenner at hun er i ferd med å bli forbannet på sin egen skjebne. Erica er virkelig sint på sin egen tafatthet! Lytter på regnet som hamrer tungt i taket over henne. Hodet kjennes varmt. Hvert pulsslag hadde vistes på halsen hennes, hadde hun ikke hatt skjerf på. Stemmer høres. Noen røyker på andre siden av veggen. Hun kan se røykskyene. De blir sendt i full fart mot taket. Innenfra lokalet høres svak summing fra glade folk. Høye skingrende lyder fra glass og bestikk. Det er mørkt ute. Hun ser seg om. Svart. Inne lyser stearinlys. Hun er ensom. Liten. Nesten ubetydelig. I hennes egne øyne… Er fast bestemt på å ta et oppgjør med denne sperren som har styrt henne. Hun vil leve sitt eget liv. Det er vel bare å gjøre det? Ta kontrollen. Angripe med begge henda? Bare kaste seg ut i det uten og tenke? Man bestemmer vel over eget liv? Hennes egne tanker om seg selv er latterlige. Så hun reiser seg opp, retter på klær og hår. Henger vesken over skulderen. Går hurtig med målbeviste skritt mot inngangsdøren til restauranten. Stopper opp ett øyeblikk. Svetten driver nedover ryggen på henne. Hun møter noen hun vet hvem er. Det er avdelingslederen på en bedrift hun kjenner til. Avdelingslederen kjenner henne ikke igjen. Likevel slår hun blikket ned og fortsetter forbi restauranten. Gjemmer seg. Later som hun er på vei et helt annet sted. Ser seg ikke tilbake, bare fortsetter til hun er på baksiden, ved bakdøren til restauranten. Der står en type i hvite kokkeklær og røyker. Han ser etter henne, der han står i døråpningen, med armene i kors og kakker asken av røyken. Erica fortsetter. Går en omvei, ender opp på samme sted. Setter seg igjen ned på benken. Tankene flyr fort igjennom hodet hennes. Det kommer to eldre menn. De går forbi henne. Kaster et raskt blikk på henne i det de passerer. Løfter opp hodene igjen, og fortsetter samtalen. Hun slår blikket ned. Enda de sikkert ikke engang la merke til henne. Det får henne til å krympe seg. Noe er hun nødt til å gjøre! Alt hun ville, var å kjøpe seg middag og et glass vin! Nå skjerper du deg. Du er jo tåpelig! Tenk på komplimentene du har fått, sier hun lavt til seg selv, samtidig som hun kaster et blikk bak seg for å forsikre at ingen har hørt henne! Du er en deilig kvinne, var det en som sa. Det må være en spøk, sa en annen, hvordan kan noen være så vakker? Hun ser det ikke selv. Hvordan kan hun være redd livet, om det er sant som de sier? Reiser seg nok en gang. Denne gangen skal hun inn. Ingen omveier. Med et er det som om alt er innpakket i bomull. Alle lyder blir dempet. Alt hun hører er lyden av sin egen puls. Tar tak i dørhåndtaket. Går inn. Kan ikke snu nå. Hvordan ville det sett ut?                                                                                          

Analyserer raskt situasjonen. Det er mye folk. Noen kaster et blikk på henne. Samtalene og latteren i restauranten stopper liksom opp. Ser munner som beveger seg, men hører ingenting. Blikket hennes går hurtig fra en person fra den neste. Hun svelger. Er tørr i munnen. Får en underlig følelse av å være på utsiden av seg selv. Stemningen er trykkende… Hun er nær ved å kaste opp. Men hun står i mot. Angsten får ikke kontrollere henne lenger! Dette skal hun klare. Erica ser forbi blikkene. Tenker at hun er helt alene. Hvorfor skulle alle se på henne? De gjør ikke det. Nervene lurer henne. Hun vet hun er som alle andre. På utsiden. Der. Helt borterst i et hjørne står et bord for to. Skritter fort over gulvet, mot bordet. En plutselig tanke slår henne, som et øyeblikk får alt til å flyte og gå i sakte film. Tenk om hun snubler i en av mattene som dekker gulvet? Tenk om hun river med seg duker og stearinlys i fallet? Ville de le av henne? Ville hun tore å vise seg mer? Skoene hennes har ikke så høye hæler, men høye nok til at hun blir svært usikker på sitt eget ganglag. Redselen er kvelende.  Men hun snubler ikke. Det er angsten som står der, i et hjørne i hodet hennes. Den holder henne for narr. Ler av henne, så den er nesten krokete. Den stikker en pinne i nervene hennes, så de krymper seg i redsel… Den prøver igjen å ødelegge for henne. Men lykkes ikke. Erica setter fra seg vesken på bordet, med en enorm lettelse.

Fremdeles hamrer blodet rundt i kroppen hennes. Jakken beholder hun på, selv om hun svetter som en gris. Føler seg tryggest da. Er redd svetteringene under armene og nedover ryggen hennes er synlig. Enn om hun lukter? Nei, hun vil ikke ta den av seg. Går rett mot disken. Blir stående sekunder. Servitøren står med ryggen til. Han lager en kaffe til en annen gjest. Så snur han seg og ser på henne. Erica føler at fargen forlater ansiktet. Hva om hun ikke får frem ett ord? Vær så god, sier han og smiler. Et glass rødvin, sier hun, med lett skjelvende stemme. Men like fult, hun sier det. Har du en meny, sier hun så. For på en måte å ha noe å si. Være som alle andre. Selvsagt, sier han. Rekker henne en. Bare sett deg, sier han. Jeg kommer med vinen til deg. Sitter du der, spør han, og peker på det lille bordet for to. Ja, sier Erica. Det lille bordet for to, ja. Hun nikker til ham, og går og setter seg igjen. Hun har en avis i vesken. Det er for mørkt til å lese. Har den bare til å skjule seg bak. Liksom en ”lovlig” unnskyldning til ikke å la seg kontakte av omverdenen. Summingen tiltar igjen rundt henne. Hun ser av og til over kanten på avisen. Ingen ser på henne. Det er ikke noe merkelig ved henne. Men ubehaget i kroppen hennes vil ikke slippe taket. Mest av alt vil hun reise seg og gå. Men hun er fastlåst. Kommer han ikke med vinen snart? Hun ser fort på klokka på mobilen og legger den tilbake i jakkelommen. Hun har ikke sittet lenge. Skifter sittestilling. Må sette seg litt på skrå for å legge det ene benet over det andre, for bordet er lavt. Plukker opp mobilen igjen med nervøse hender, ser på klokka og forbanner røykeforbudet. Ser forsiktig opp og blar om til neste side. Må konsentrere seg om bokstavene. Det er virkelig for mørkt. Men hun later som ingen ting. Tenker på hva de andre gjestene tenker om henne. Hva tenker personalet om henne? Om at hun sitter her alene med en avis på en lørdags kveld? Vær så god, sier en stemme plutselig. Hun ser opp. Der står en smilende servitør med et glass vin og et glass vann. Hun summer seg, legger bort avisen. Rydder plass. Takk, sier hun og forsøker å smile mot ham. Han smiler og nikker profesjonelt mot henne.  Så blir hun redd hun skal tippe glasset. At rød væske skal flyte utover bordet, bli trukket opp av den hvite duken, og renne ned i fanget på henne. Hun løfter glasset til munnen og tar en grådig slurk. Kjenner vinen hvordan den varmer opp innvendig i henne. Tar en slurk til. Setter fra seg glasset med en lett vibrerende hånd. Rydder plass, så ikke noe skal velte det… Løfter opp glasset igjen og tar en ny slurk. Hun må roe seg ned, ikke drikke for fort. Må se avslappet ut. Være som alle andre. Det minker fort i glasset, i takt med at roen sakte men sikkert inntreffer. Hun er overrasket over seg selv. Foreløpig klarer hun seg. Blir sittende og fundere et lite øyeblikk mens hun tilsynelatende studerer menyen. Hun har allerede bestemt seg. Hvor dum er det egentlig tillatt å være, tenker hun? Ikke tore å gå inn i en restaurant? Hun må le av seg selv. Et glass vin, og hun fatter ikke at hun for litt siden satt på en benk på utsiden og gikk lange omveier i tilfelle hun skulle treffe på noen hun kjente.

Det er for dumt tenker hun, i det hun nok en gang setter ned glasset og lukker menyen. Hun smiler til sin egen galskap. Hun vil overbevise seg selv om at dette ikke hører hjemme noen steder. Hva er galt med å gå ut alene? Kose seg og delta i livet som alle andre? Erica kjenner varmen fra vinen sprer seg fra magen og opp i ansiktet. Skjelvingen på hendene har begynt å avta. Hun løfter blikket, ser mot disken. En serveringsdame møter blikket hennes, tørker hendene på en kopphånduk og kommer mot henne. Har du bestemt deg, sier damen i en lystig tone. Ja, en liten lasagne, takk. Var det alt, spør serveringsdamen. Ja. Så snur hun seg og forsvinner ut på kjøkkenet. Erica er foreløpig fornøyd med seg selv. Nå har hun bestilt mat. Alt dette var for få timer siden en umulighet for henne. Kjenner seg glad, nesten ruset. Hun kunne hoppet rundt av glede!

Hun spiser maten med bare et lite snev av usikkerhet. Drikker ut glasset med rødvin, og ser seg rundt. Fremdeles ingen som ser ut til å legge særlig merke til henne. Så står det noen over henne igjen. Det er den første mannen, han hun bestilte vinen av. Smaker maten, sier han. Jo, takk. Kjempegodt, sier Erica og ser opp på ham. Han nikker mot det tomme vinglasset. Vil du ha mer og drikke, spør han. Hun skulle bare ta et glass, men lar seg rive med av sin egen personlige seier. Ja takk, kan jeg få et glass rødvin til?

Så sitter hun der, en enorm glede og følelse av å ha besteget et av verdens høyeste fjell, treffer henne. Drikker ut det siste vinglasset, reiser seg og går for å betale. Forlater restauranten. Hun er klar i hodet. Nesen en anelse hevet. Hun svever! Går ut i høstkvelden med et smil og glitrende øyne. Hun ville brøle av lykke mot himmelen!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s