Å ete treverk.

 

Ernst ante fred og ingen fare da han plutselig var utelåst hjemmefra. Han hadde funnet trillekofferten sin plassert på trappa. Oppå den lå penfrakken og en tjukk novellesamling av Ernest Hemingway sirlig dandert.

Ernst hadde klødd seg i hodet, sett fra kofferten til døra, og til kofferten igjen.

Han hadde forsøkt å åpne døren, men det var og forble låst.

Ernst kikket inn glasset på siden av ytterdøren. Selvsagt. Husnøkkelen lå der inne på kommoden i gangen og skinte som gull mot ham.

Ernst gikk ned fra trappa og gikk innmed husveggen til han kom rett under kjøkkenvinduet. Det satt akkurat litt for høyt oppe, men bare han stod på tå og strakte seg mest mulig, så kunne han se inn.

Han så rett i ryggen til kjerringa. Hun stod ved kjøkkenbenken over ei diger balje og hamret som en gal på noe han antok var en brøddeig. Aldri tidligere hadde Ernst sett kona si på denne måten.

Forsiktig banka han på ruta med knokene. Han var nødt til å få pratet med henne.

Hun snudde seg ikke. Kanskje hun ikke hadde hørt ham?

Frustrert løp ham til baksiden av huset. Han håpet hun hadde glemt å låse verandadøren.

Ernst ble skuffa. Døra var boltet igjen, som lokket på ei likkiste.

Vanligvis var Ernst som tålmodigheten selv. Nå kjente han imidlertid at irritasjonen sakte steg i ham. Hva i himmelens navn hadde han gjort som var så galt?

Han var utestengt som en annen kriminell fra sitt eget hjem.

Ernst løp tilbake til fremsiden av huset. Stilte seg på nytt på tå og banket på kjøkkenvinduet. Kjerringa stod der ennå. Han banket hardere denne gangen. Hun snudde seg halvt mot ham, ga han fingeren, for så å forsvinne ned i balja igjen.

Kjerringhelvete, sa Ernst mot ruta, og gikk derifra. Han forsto at det ikke nyttet. Hun kom ikke til å slippe ham inn.

Ernst så seg flyktig rundt. Han håpet ingen hadde sett ham. De bodde ikke akkurat i ødemarken, Ernst og kjerringa. Det var hus på alle bauger og kanter. Men han kunne ikke se noen stjålne blikk som gjemte seg bak gardinene.

Når de spiste middag, satt de alltid ved hver sin ende av spisebordet i det store kjøkkenet og så ned i hver sin tallerken.

Takk for maten, sa Ernst hver gang. Han skylte tallerkenen, og satte den i oppvaskbenken. Jeg går og leser, sa han alltid.

Når hun stod der og vasket opp, tenkte hun at det var som om hun alltid spiste middag med noe fremmed. At noe veldig irriterende, satt på den andre siden av bordet. Hun så for seg en diger bille med mange armer og en lang tunge som laget en snerrende lyd hver gang det fikk tak i mat.

Hun grøsset.

Var maten god, Ernst, pleide hun å spørre. Men hun ventet aldri på svar. Det interesserte henne ikke.

Var du klar over at Ernest Hemingway var en dranker? Enda så godt som han skrev? Nåja, sa Ernst, de fleste kjente, store personer som har klart å oppnå noe her i livet har på et eller annet vis alltid hatt en form for misbruk. De aller fleste er og var drankere. Ernest Hemingway fasinerer meg, sa Ernst til kjerringa som satt der på den andre siden av bordet og flyttet rundt på maten. Jaha, sa hun og så ikke på ham. Hun hadde hørt den samme leksa i 20 år. Hun prøvde å late som om han ikke var der.

Ernst fortsatte å prate. Men hun hørte ikke, hun gledet seg bare til han tok med seg kaffekoppen sin og gikk opp på kontoret sitt. Vel, kontor og kontor… Det var nå der han hadde bøkene sine, skrivesakene og sine ideer og å skrive noe eget. Hun brydde seg ikke om det heller.

Ernst var oppkalt etter Ernest Hemingway. Han likte å tro det selv i alle fall.

Veit du at jeg er oppkalt etter en kjent forfatter, sa Ernst alltid til nye personer han kom i prat med?

Hvem da, spurte personene alltid undrende.

Ernest Hemingway. Kjenner du til ham?

Ernst og kjerringa hadde i alle år holdt avstand til hverandre. De plaget hverandre sjelden med prat. Det begrenset seg som regel til den tørre samtalen ved middagsbordet.

Det hendte bare en sjelden gang at de var nødt til å snakke sammen om noe viktig. Ernst var fornøyd. Han var sikker på at de hadde det bra sammen. Han smilte tilfreds ved tanken.

Hvor ofte hadde han ikke sett par som kranglet så busta føyk, som diskuterte bagateller opp i skyene, på nivå med akutte verdensproblemer?

Joda, han mente de hadde et bra forhold, han og kjerringa.

Han var sikker på at det var det som fikk ekteskapet til å fungere. Nettopp det faktum at de lot hverandre i fred.

Ernst og kjerringa hadde ingen unger. Det hadde aldri blitt til det.

Da de var yngre hadde de forsøkt, men aldri lyktes. Vel, kjerringa hadde prøvd i allefall..

Ikke fordi det feilte verken Ernst eller kjerringa noe, neida, de var frisk som fisk begge to.

Sørgelig nok hadde ikke kjerringa avslørt noen av Ernsts sære sider før de hadde giftet seg. Hvilket var høys besynderlig.

Ernst hadde allerede på den tiden utviklet en nesten voldsom interesse for litteratur og ting som ikke hadde det minste å gjøre med ekteskapelig fellesskap og samliv.

Kjønnslivet interesserte ham ikke. Uheldigvis for kjerringa.

begynnelsen hendte det ikke sjelden at kjerringa lå der og vibrerte av lyst, ved siden av sin mann. Hun fikk seg ikke til å si noe, hun håpet at Ernst ville kaste et blikk på henne, bli helt ør i hodet og kroppen av henne og slenge boka på gulvet.  Hun var ung, nygift og enda svært forelsket i sin mann.

I ettertid lurte hun mang en gang på hva det var hun hadde sett i ham. Hvor hadde hun hatt hodet?

Hun kunne stryke en finger over armen hans og se på han med drømmende øyne.

Hmm? Sa Ernst og snudde seg mot henne og så over brillene. Han la slett ikke ned boken.

Ikke noe, sa kjerringa etter en liten stund, og snudde skuffet ryggen til sin mann. Fint, sa Ernst og parkerte på ny øynene i boka.

En ekkel følelse av at hun muligens hadde giftet seg med en hun ikke kjente, gnagde henne ofte. Han var ikke slik hun hadde trodd.

I begynnelsen hadde hun følt seg spesiell! Vakker, ja, som verdens heldigste kvinne! Det hadde forandret seg med lynets hastighet da de endelig var gift.

Slik hadde det seg at det ikke ble noen arvinger etter Ernst og kjerringa.

Hun sluttet å si noe. Lot han holde på, mens avskyen mot ham ble større og større.

Og nå hadde hun altså kastet ham ut fra hans eget hjem. Og det helt uten betenkeligheter. Sint fnøste han til henne mot kjøkkenvinduet og gikk.

Ernst slengte frakken over skulderen og grep kofferten. Han bega seg nedover mot veien. Han tok til høyre og gikk med bestemte, målrettede skritt bortetter veien. Han så seg ikke tilbake.

Kanskje stod kjerringa i vinduet og så etter ham. Kanskje kjente hun et stikk av anger, da hun så han rusle av gårde? Ernst kjente henne. Hun var ikke typen til å rope etter ham og be om unnskyldning. Nei, Ernst visste av hun ikke så etter ham, ikke angret hun seg heller. Men han måtte innrømme for seg selv at han likte tanken.

Ernst og kjerringa hadde i sin tid arvet et sommerhus etter foreldrene hans. De hadde ikke brukt det på flere år.

Ernst håpet at nøkkelen lå på samme sted. Han trodde ikke noen hadde flyttet på den.

Han så seg undrende omkring da han gikk oppover veien mot huset. Stedet virket plutselig mindre enn han hadde husket. Huset så falmet ut. Den oransje fargen på det var ikke så skarp som den pleide å være.

Han kunne merke at det var lenge siden noen hadde vært der. Det overgrodde gresset så urørt ut, med unntak av noe som måtte være etterlatenskaper fra elgen.

Stillhet. Ernst kunne bare høre raslingen fra vinden som rusket i tretoppene.

Han fant nøkkelen der han husket den lå. Under en nesten igjengrodd steinhelle ved døra.

Ernst stakk nøkkelen i låsen. Den gikk rundt, men døra hadde slått seg og var treg å åpne.

Han satte ned kofferten og ga døra et kraftig kakk nederst for å få den opp.

En tung eim av støv slo ham i ansiktet.

Han gikk inn og gikk over golvet. Det skrek i gulvplankene.

Ernst satte kofferten på gulvet ved divanen i stuen, og hang frakken over en stol ved vinduet.

Han ble stående å se seg rundt.

Ett øyeblikk ble han usikker på hva han gjorde der. Et stikk av anger føk gjennom kroppen hans.

Vegguret over divanen hadde stoppet for lengst. Tykke lag støv lå som et teppe over glassdøren. Ernst innså med et at livet hans stod like stille som viserne i klokka. Hva hadde han egentlig brukt livet til? Takke for maten?

Han satte seg ned i divanen. Kledde av seg skoene, og la seg ned. Det luktet gammelt av putene.

Han reiste seg etter en stund og gikk ut i kjøkkenet. Det knirket i gulvplankene.

Ernst løftet ned og så på koppene som stod i hyllene. De var av tynn porselen. Nesten som papir! At folk tør å drikke av sånne, man kunne jo skjære tunga av seg, tenkte Ernst forskrekket.

Han satte på plass koppen, og så inni alle kjøkkenskapene. En pakke forsteinet sukker. Det var alt..

Ernst hadde ikke spist siden lunsj. Sulten var allerede begynt å bli til et gnagende dyr i kroppen hans.

Apropos jobb. Ernst trodde ikke at noen ville komme til å savne ham. Han var en grå mus. Det var det han var. Ikke spesielt sosial. Joda, bevares, han snakket da med kollegene sine i kaffepausen, men ikke mye.

Det var vel helst det at Ernst manglet sosiale antenner.

De fleste hilste bare på han. Snakket om været, for så å snu seg vekk igjen. Ernst syntes i grunnen at det var like greit.

Han hadde den sære uvanen, at hadde han først satt i gang å prate, så var han vanskelig å stoppe.

Han kunne analysere all verdens tekster, og sitere fra alle mulige bøker for kollegene.

I begynnelsen hadde de lyttet fasinert på hva Ernst kunne fortelle, men etter hvert hadde de gått grundig lei. For da han hadde fortalt alt som var, kunne han begynne på nytt med det samme ved neste anledning.

Ernst var lagermedarbeider på en byggevarefabrikk. Han kjørte rundt på trucken sin, og flyttet på varer.

Fra tid til annen kom det en kunde med en lapp hvor det sto oppramset diverse varer.

Ernst hentet varene de hadde bestilt. Det var det.

Ernst gikk tilbake til divanen og satte seg. Han klappet seg på lommene, og konstaterte på nytt at lommeboken ikke var der. Han kjente på nytt et stikk av irritasjon over kjerringa. Hun kunne vel ha pakket den? Hvor hadde hun hatt hodet? Han hadde ikke tatt den med seg om morgenen da han gikk på jobb.

Alt Ernst hadde, var en 200 lapp i bukselomma. Og noen småpenger. De ville han ikke komme langt med.

Ernst hadde passert en Jokerbutikk på veg til hytta. Så vidt han visste, pleide ikke kjerringa å handle der, for hun jobba jo på Prix i nabolaget.

Han tenkte seg lenge om. Det kunne vel ikke skade. Han kunne handle bare det aller viktigste, for så å returnere til hytta før noen han kjente la merke til ham.

Ernst gikk rundt inne i butikken. Han plukket med seg kaffe. Flere poser med Cirkel kokemalt. Det var den billigste.

Han hadde sett at det stod en gammel kaffekjele på vedkomfyren.

Ernst kunne klare seg uten mye, bare han hadde kaffe. Han tok med seg noen pakker vanlig knekkebrød og smøreost. Bacon. Det var den beste osten han visste.  Og dopapir. Selvsagt.

Jammen skulle han klare seg uten kjerringhelvetet.

Da det hadde gått et par uker, var Ernst så fortvilet at han ikke ante hva han skulle gjøre. Han måtte ha mat! Det halvdøde vannet fra bekken ved huset holdt liv i ham, men han var begynt å bli desperat.

Småpengene han hadde hatt var for lengst oppbrukt.

Ernst hadde funnet noen gjengrodde bærbusker på baksiden av huset, og han hadde plukket sopp i skogen.

Men nå var nattfrosten kommet, og skogens frukter hadde dødd. De var høstens forbannelse.

En morgen i oktober satt Ernst på steintrappa utenfor huset.

Høstsola hang lavt over tretoppene. Ernst myste mot lystet.

Han pratet med seg selv, og undret på hva han skulle spise, mens han slurpet i seg tynn kaffe. Her gjaldt det å rasjonere. Det var nesten tomt.

Ernst skygget for sola og så seg rund på gårdsplassen. Det hadde nok vært frost på natta. Rimet lå hvitt over gresstustene.

Det knaket i knærne da han reiste seg. Ernst hadde blitt tynnere. Buksene slang rundt bena på ham. Han så mer og mer ut som en dårlig kopi av seg selv.

Plutselig la han merke til at trevirket på det gamle uthuset så passe morkent ut, der malingen hadde flakket av.

Hmm, det kan vel ikke skade, tenkte Ernst og gikk over den mosegrodde gårdsplassen mot uthuset.

Han satte seg på huk ved veggen. Han strøk hånden over treverket nederst. Små biter løsnet og falt på bakken. Han plukket opp en bit med pekefinger og tommel og gransket den inngående. Plutselig puttet han den i munnen.

Liksom uten å tenke seg om, ga Ernst seg til å gnage på den nedre delen av bordkledningen, der det var mest vasstrukket og råttent.

Ernst våknet tidlig. Det regnet. Taket måtte være lekk. Ullpleddet han hadde over seg var vått. Det hadde ikke blitt mange timene søvn. Han smattet, og forsøkte å slikke seg på leppene. Helt tørt. Tungen kjentes tykk ut.

Et sug for igjennom magen. Sulten gnog i ham. Han strakte seg etter et glass med dødt vann som stod på bordet på siden av.

Knekkebrødene var slutt for flere dager siden. Kanskje han igjen skulle forsøke å bryte seg en bit til fra uthuset?

Han hadde fått treverket ned sist.

Riktignok følte han seg smådårlig etterpå, men han mente å huske at sulten hadde blitt mindre.

Senere. Ernst orket ikke. En liten stund ble han liggende, støtt opp av albuen og se utover i rommet. Kanskje han ville forsøke neste gang han måtte ut. Han veltet seg inn mot veggen, og trakk det fuktige ullteppet over øynene.

Han tok seg en slurk av den tynne, kalde kaffen. Hadde kokt kaffe på den gamle gruten så mange ganger at han hadde mistet tellinga.

Et grin bredte seg over ansiktet hans.  Det verket i magen. Han var kvalm.

Det eneste Ernst hadde igjen, var stoltheta.

Han stilte seg ved vinduet. Så på vannet som sildret fra den overfylte takrenna, og ned i blybalja som stod under.

Det burde ha kommet snø nå. Men det flommet ned fra oven. Det var begynnelsen av november.

Han gikk tilbake til divanen. La seg ned i det fuktige sengetøyet. Han burde gå på taket å se på skaden. Men ikke i dag. Får vår vente til det blir opphold, tenkte han.

Tok fram en gammel bok. Han ville forsøke å lese, men klarte det ikke. Linjene svømte.

Ernst sovnet. Boka skled ut av hendene hans.

For ørtende gang kokte Ernst opp den gamle gruten. Det var tidlig på morgenen. Det hadde sluttet å regne. Høstsola skinte inn igjennom vinduet igjen. Snart ville den forsvinne bak åsen.

Han følte seg litt bedre.

Rart at det ikke har kommet folk forbi her ennå, tenkte Ernst. Han hørte med ett en mørk dur. Ernst gikk til døren og så ned mot veien. Kommer det noen hit, tenkte han.

Det var en traktor som kjørte forbi. Den hadde en rundball foran og en bak. Sjåføren kastet ikke så mye som et blikk opp mot huset.

Ernst begynte virkelig å tvile på seg selv og sin egen eksistens. Var han virkelig en mann uten betydning? Var det slik at han var en plage for sin kone og verden for øvrig , og ingenting annet? Hva med jobben? Hadde de ringt etter ham?

Nei, han kunne ikke ha noen som helst misjon i livet. Her satt han mutters alene i huset, og sultet. Han livnærte seg på råtten plank fra uthuset. Han husket ikke lenger hvor lenge han hadde vært der.

Ingen hadde lett etter ham. I så fall burde de ha funnet ham nå.

Han hadde da vitterlig vært på den Jokerbutikken et par ganger!

Hadde jeg observert meg selv, så hadde jeg jaggu kunnet gi et brukbart signalement på meg selv, tenkte han og slapp ned gardinet. Traktoren forsvant.

Det begynte å bli kjedelig i sommerhuset. En rastløshet gnog i Ernst. Han visste han måtte foreta seg noe. Handle.

Alle han så opp til gjorde det. Det var ingen som grov seg ned og ventet på at noe skulle komme til dem.

Han begynte å ta seg nattlige turer ned i bygda. Men han holdt seg i utkanten. Han ante ikke hva han var ute etter. Men han var sakte begynt å innse at han ikke lenger kunne leve på ihjelkokt kaffegrut og råttent treverk alene.

Det hadde begynt å fryse på om natten.

Han hadde funnet en eske med gammelt vintertøy på loftet. Han kunne lukte at det lå snø i luften når han var ute.

Han var begynt å lete etter flasker.

Om han fant tilstrekkelig mange, så kunne han kanskje kjøpe seg en pose kaffe, et brød og kanskje en pakke leverpostei.

Munnen hans rant over bare ved tanken.

Dette alene var pådriver nok til å luske rundt husveggene og grave i offentlige søplekasser på nattestid.

Foreløpig hadde han bare funnet ølbokser og små brusflasker. Var han riktig heldig, så fant han flasker av den store typen…

Større ting turte han ikke jakte på. Han skulle sannelig ikke gjøre seg til en simpel forbryter på grunn av litt mat. Der gikk grensen. Selv for han, som etter hvert var blitt kraftig utsultet og på grensen på å tippe over i de gales verden!

Fornuften kunne selvsagt kommet til Ernst. Men det uteble. Noe i ham fikk det til å låse seg. Faktisk så tenkte han ikke tanken på å heise det hvite flagge, og gå tilbake til kjerringa.

Den gleden skal hun ikke få når hun endelig har fått det som hun ville, tenkte Ernst, og blåste seg om hendene. De var stive og røde av kulde.

Nei, da går jeg heller her, tenkte han og så seg rundt i de nattetomme gatene.

Han fortsatte gatelangs med en vedbag over armen, som han samlet flasker i, da et slør av noe søtt la seg over ansiktet og boret seg inn i nesen hans … Han merket hvordan munnen ble fylt. Øynene tindret som hos et 5 år gammelt barn på julaften.

Ernst stoppet opp og så seg rundt.

Han stod like ved det eneste bakeriet i bygda. Han så at det var lys der inne. Ernst slapp ned bagen ved føttene, og ble stående og stirre.

Han kunne se at det beveget seg et par hvitkledte bakere der inne. Han så at de løftet store brett fulle av bakevarer ut av enda større ovner.

Duften av nystekt loff og wienerbrød strøk over ansiktet hans som hendene til en kjærlig kvinne. Han ville bare krølle seg sammen og legge seg i favnen hennes, og ta til seg all verdens kjærlighet, næring og varme. Så slo døren bak bakeriet opp, og Ernst ble brått revet ut av drømmen. Han løp seg bak et hjørne og håpet han ikke var sett.

En diger brande av en baker dumpet en hel favn med noe som liknet på brød rett ned i en stor container.

Ernst ble lang i maska. Han merket ikke at han var blitt våt på brystet av sikkel.

Bakeren forsvant inn døra igjen. Kort tid senere dukket han opp igjen med et brett fylt med et eller annet.

Ernst hadde ventet så lenge at han antok det var trygt å gå bort til containeren og se hva som var oppi.

Bakeren hadde kastet et helt brett med Wienerbrød og loff. Ernst kunne ikke tro det han så. Varene var bare litt svidd under. Han vridde og vendte på en, og luktet på det.

Ernst hadde tømt ut flaskene fra bagen, for å putte brød og kaker i den. Et lite øyeblikk ble han stående tvilende å se på flaskene som lå på bakken… Skulle han forlate dem? Han måtte bare bestemme seg, for bakeren kunne jo plutselig dukke opp igjen og ta ham på fersk gjerning mens han stod der å å forsynte seg grovt fra containeren.

Som en annen skurk med et wienerbrød i kjeften løp Ernst fra bakeriet med bagen full av bakevarer. Usett. Det turte han nesten banne på. Det slo ned i ham, som et lynnedslag. Han var fri for kaffe.

Han begynte å tenke på flaskene han hadde tømt ut. Angret seg nesten umiddelbart. Han måtte snu. Det hadde vært store flasker nok til at han i alle fall fikk kjøpt seg 3 poser Cirkel på Jokern.

Han så på klokka. Butikkene hadde ikke åpnet ennå.

En kjensgjerning åpenbarte seg da han så seg omkring. Han befant seg i feil ende av bygda. Jokeren lå for langt unna. Han ble nødt til å gå inn på Prix.

Ernst hadde klart å holde kjerringa ute av tankene i lange tider. Men nå gikk det gikk kaldt nedover ryggen på ham. Sjansene var store for at han måtte møte henne. Hun jobbet uheldigvis akkurat på den prix butikken.

Hun stod i ferskvaren. Håndterte for det meste kjøttsaga. Det hendte hun stod i delikatessen. Men kjøtt var hennes felt.

Øyeblikkelig fikk han stygge tanker i hodet. De inneholdt 4 elementer. Han, kjerringa, kjøttsaga, og mengder med blod.

Huden nuppet seg på Ernst. Han grøsset!

Han vurderte fort alternativer. Men kom raskt til at skulle det bli kaffe, så fikk det bli Prix.

Hadde Ernst flaks, så kunne det hende at kjerringa ikke engang la merke til ham.

Han hadde latt skjegget vokse vilt i noen måneder. Hun hadde alltid sett ham glattbarbert. Og han var blitt tynnere.

Jo, muligheten var absolutt til stede for at hun ikke la merke til ham, eller bare tok ham for å være en alminnelig boms, som ville kjøpe sine 2 magnumflasker Dahls…

Ernst fikk pantet de flaskene han hadde.

Vel hjemme i huset, satte han bagen med maten på bordet, mens han forsøkte å få fyr i ovnen. Ved var det nok av i det gamle uthuset.

Ble det ille kunne han saktens fyre opp bordkledningen også.

For første gang på lenge, smilte Ernst. Han gikk der og sang for seg selv på morgenkvisten mens han gjorde i stand for seg.

Han trodde ikke noen hadde lagt merke til ham. Om så var, så var han nok ikke mer enn et rusk på øyet for omverdenen.

Kjerringa hadde oversett ham. Hun hadde stått og pakket inn noe for en kunde.

Han måtte smile av tanken.

Ernst visste at han hadde forlatt henne. For hvor lenge visste han ikke. Kanskje for alltid.

Endelig hadde han innsett hvor landet lå. Han hadde avslørt hemmeligheten i seg selv. En visshet over livet hadde endelig tatt form. I over 20 år hadde Ernst løyet for seg selv. Drevet et narrespill, som bare kjerringa hadde avslørt. Hvor hadde han selv vært?

Ernst hadde funnet seg selv, og han visste hvor han ville være.

Alene, med fugler og innsekter som tilskuere. Han var lei av å bli korrigert, og styrt som en Marionette.

Kjerringa var en stein i skoen, og han var plutselig glad hun hadde låst ham ute.

Han tok ned en av de tynne koppene fra skapet. I dag skulle de brukes.

Han skulle feire sin egen åpenbaring!

Ernst var så fornøyd med seg selv at han var på gråten. Her ville han være.

Og ute falt de første snøfillene. En hjort stod i synsfeltet. Ernst gikk bort til vinduet, og løftet koppen til munnen.

Velkommen til gards, sa Ernst stumt til dyret, som stod der å så på han.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s